utedassen

Gårdbruker, Haldor Pettersbråten, som var blitt enkemann og trakk på åra, skrev et brev til sin sønn, som bodde i Minnesota, og ba han komme hjem for å overta farsgården. Dette skjedde tidlig på nitten hundre tallet, og sønnen kom faktisk hjem som faren ba om. Noe av det første som skjedde etter sønnens ankomst var, at han begeistret berettet til sin far at han ville innstallere et vannklosett pågården.
-”Å?... hva var’e du sa du skulle installere, gutt?”
-”Et vannklosett, far! Døm har sånne borte i junaiten, Flotte dassær av porselen, med vannspyling som skyller dritten bort, bare med et trekk i ei snor!
-”Hååå-nei, gutt! Slekt nymotens greie kommer itte inn her på garden så lenge je er i levanes live’. Utedassen vi vi driter på, har tjent slekta vår i heile sju generasjonær og der ska’ jæ tømme tarmen så lenge jæ lever!”
-”Men, far! Det er j...” Faren brøt her sønnen av med et kort, -”Itte så lenge jæ lever!”
Men sønnen ga seg ikke med det, og i ukene som kom bragte han temaet vannklosett fram for faren, i det uendelige, men den gamle var urokkelig og feide alltid temaet vannklosett bort med henvisning til utedassens funksjonalitet og utmerkede tjeneste gjennom nærmere to hundre år. -”Itte så lenge jæ lever, gutt!”
Sønnen innså til slutt, at den eneste måten han kunne avslutte toalett krangelen med faren var, å fjerne selve problemet.
Han besluttet derfor å sprenge utedassen, og dro resolutt til samvirkelaget nede i bygda, hvor han kjøpte noen gubber med dynamitt, fenenghette og lunte. Vel hjemme på gården igjen, buntet han sammen fem dynamitgubber, stakk inn fenghette med tre-fire minutters lunte, og sførte ladningen, med hjelp av et kosteskaft, så langt han kunne ned i fekalie haugen.
Straks han hadde tent lunta, la han så på sprang opp til hovedhuset hvor han stilte seg bak hjørnet og ventet på smellet.
Der begynte han imidlertid etter hvert å mene at det tok vel lenge før noe skjedde, og han tittet rundt hjørnet i retning av dassen, hvor han til sin store skrekk så at den gamle var i ferd med å gå inn på dassen.
-”Far!” skrek han, ”Far!... du må itte gå inn på dassen!... jæ har tent lunta!... faaar!”
Men den gamle som var noe tunghørt, forsvant inn på familie klenodiet og lukket døra bak seg. Sønnen sprang nedover mot dassen, -”Far!... faaaar!”, og halv veis framme ved dassen kom smellet. Veggene ble slengt ut til hver sin side, og fronten med døra føyk forbi han med en blafrende lyd forfulgt av sprengte fekalier. Mot himmelen så han faren sittende på planken med buksa nede, sammenkrøket under dassens skråtak , tett etterfulgt av flere generasjoner med møkk. -”Far!... faaar!” Det hele hadde retning av kålåkeren, hvor den gamle landet på ryggen, ille bedriten.
Da sønnen kom fram til sin far som lå der med glassaktig blikk mellom kålhodene, var han selvsagt overbevist om at faren var død, men langsomt kom livet tilbake i det mot himmelen stirrende, blasse blikket. -”Far!... Du lever!... Åssen er’e me’dæ?... Far?” Da snudde den gamle på hodet, så på sin sønn med skrekkslagent blikk, og sa, -”Å-fy-fean-gutt! tenk om jæ hadde slept den der innomhus!”