Skipper Hansen

Med en himmel uten skyer, og ei varm og vennlig sol,
satt Hansen der ved bjørka, i skyggen på en stol.
Han satt der helt aleine, og han ensa ikke meg;
jeg tror han var tilbake, der han startet på sin vei.

For han nynna på ei vise, og jeg hørte noen ord,
om å kunne det man driver med, og aldri slippe ror.
Aldri folde sammen hender, eller legge seg på kne,
for i storm går det ad undas, da må'n seile; ikke be!

På verdens store hav  hadde'n seilt i mange år,
og i  øyet så jeg skuta hans,  så vakker  som "i går".
Han sto sterk ved roret, med ei stjerne som sin venn.
I minnet under bjørka, var han mønstra  på igjen.

Han seilte i sitt minne, til ei bukt med stille vann,
og bjørka over hodet vårt, ble palma på ei strand.
Han seilte i sitt minne, langt tilbake til en venn;
der i skyggen under bjørka, ble han tjue år igjen.

Jeg så smilet kom i øyet, og så Hansen ankre opp,
under tropesol på Trinidad, med sterk og barka kropp.
Der i havna venta  Carmen, med sin myke varme hud,
hun sto der innpå stranda; en mørk og vakker brud.

Men nå lever han på slutten, og det som engang var.
Han lever uten fjernsyn og... all søppel som vi har,
men med minner om seilas, og kamp i storm mot fa’n;
minner som er hans... og som ingen kan ta fra’n.

....epilog

Skipper Hansen har nå seilt, helt aleine til et hav,
fritt for alle stormer, og helt fritt for jordisk kav.
Ja, kanskje vil jeg treffe, Skipper Hansen der igjen?
Kanskje mønstre på hos han, som var min beste  venn?
Brandulph, 1993
MER

HJEM
All rights reseved©Brandulph
All rights reseved©Brandulph