Rotta
i
Bolnuevo
H
Rotta
i
Bolnuevo
Et reisebrev
til min mor,
datert
desember
1988

Heisan Mor!
Julen nærmer seg med raske steg, og jeg er sikker på at du får en fin Juleaften med Brit, Lena og Morten. Men vi må gjøre alvor av å få deg til syden neste vinter. Kulda hører ikke den eldre generasjon til! Her er det jo tilnærmet norsk sommertemperatur om dagen, med 18-19 grader i skyggen, og fine kjølige netter.
Vi bor for tiden på en campingplass på et sted som heter Bolnuevo, under høye eucalyptustrær, og har frosker som naboer på styrbord side. Og, hos disse kvekkende franskmenn er Julen inntruffet med opphenging av alle mulige fargesprakende "pølser" og band, som en overhode kan tenke seg, iblandet kjeder med blinkende lys i grelle farger. En kjede med lys, som de er utrolig stolte av, blinker i takt og styrke med et musikk anlegg som er knyttet til stasen.  Utrolig!
Noe mer usmakelig har jeg ikke sett siden vi bodde i USA, hvor hele naboens hus var maltraktert med blinkende lyskjeder i alle grunnfargene.
Vel,vel... hver sin smak som kjerringa sa, da hun så gårdsgutten horve over grisen, men jeg deler på ingen måte våre naboers smak, og frosker er jo noe for seg selv... hva jeg alltid har hevdet. Quaak-quak-quaaak-quaaaak.
Gisela spiller tennis idag, og jeg var tidlig underveis på en vandring langs stranda vestover, sammen med ei lurvete tispe av ubestemt opphav.
Den har stri bust med en myk ullen underpels (merkelig), og tynne
krumme bein som minner om eldre svartkledde spanske damer. Ei riktig heslig lita tispe, som minner litt om ei forskremt, forvokst og lurvete rotte. Vi har da også gitt henne navnet "Rotta", hvilket hun synes å trives med. Et riktig ekkelt lite dyr, med mørke bedende øyne... ja hun er
er faktisk så stygg, at det er umulig ikke å ha medlidenhet med henne. Hmmmm.
Plassen hvor vi camper, heter som sagt Bolnuevo, som betyr noe sånt som "nye søyler" eller "nye pillarer", og som henspeiler på et par digre søyler av sandstein, som står nede ved stranda, skapt av vær, vind og bølger gjennom århundrer, ved at de har materiale i seg som er noe mer "solid" enn sandstenen som var rundt dem. Men med tiden vil også disse søylene smuldre hen og bli til sand og støv. Bolnuevo ligger sydvest om Carthagena, men er vel så lite, at det neppe er å finne på ditt kart vil jeg
tro. Men stedet er vel verd et besøk.
Da vi ankom campen i Bolnuevo, satt den lurvete lille bikkja på plassen ved siden av den vi valgte å parkere vogna på. Lurven var utstyrt med to halsbånd og knurret iltert mot oss da vi steg ut av vogna, til tross for sin ringe størrelse. Vel, som relativt veloppdragene turister, tenkte vi som så, at det sømmet seg å gjøre sitt beste
for å opprette et godt forhold til vår nye nabo. Vi bragte derfor ut en kotelett fra kjøleskapet, og la den fram som fred og offergave. Rotta har ikke rikket seg fra våre føtter siden måltidet var fortært. Vel... nesten.
Ikke visste vi den gang, at "Rotta" var en profesjonell campinghund på jakt etter nye mat-foreldre, og det ble altså vi som gikk i baret.Hun er imidlertid en meget ivrig og habil tur-gåer, og har allerede tilbakelagt mange mil sammen med oss, på sine tynne krumme ben.
Men idag, da "Rotta" og jeg la ut på tur i sammen, og kom ned på stranda, viste det seg at ufysa har fått løpetid, og at hun tydligvis er svært populær blandt "gutta". Vi hadde en 6-7 geile friere på slep innen vi var halvveis til enden av stranda, og hvor der fører en sti opp i fjellet.
Ut av flokken med beilere valgte den lille kåte ufysa seg den desidert største av  den kåte gjengen som  halset etter oss, og de forsvant i raskt tempo opp mot landsbyen. Det dreier seg om en rødbrun, langbeint, og svær jævel, som til hører en fransk-kanadisk krovert, Jaque. Han er en trivelig fyr som jeg har lært å kjenne over et par glass rødvin kan vite :-). Bikkja hans lyder navnet "Mucky", og er blanding av sjæfer og rev, i henhold til eierens gravalvorlige påstand. Ikke tror jeg på det, men av utseende kunne det være sant.Hmmm?
Tja, all den tid turkameraten min hadde desertert til fordel for Bolnuevos største hundesnopp, gikk jeg opp til byens lille landhandel og kjøpte inn dagens brød, vin og litt attåt. Deretter ruslet jeg tilbake til campen, for å vente på at utysket hadde gjort seg ferdig med parring, og dermed var klar til en fjelltur.
Idet jeg kommer tilbake til campen, ser jeg "Mucky" og "Rotta" midt i akten framfor vårt mobile hjem, til hylende bifall fra velpleide fastbundne artsfeller hos våre nærmeste naboer. Vel, av "Rotta" så jeg bare litt bust og pels, der hun var pakket inn mellom forbena til "Mucki", under hans krumme jukkende kropp.  
Så var akten over, og den langbeite blide reven begynte i triumf å trave rundt vårt vårt hjem, med "Rotta" hengende fast i "revens" solide snopp.
På grunn av sin ringe størrelse hadde "Rotta" bakbena viftende i friluft, mens forbena krafset furer i grus og  jordsmonn. Hele tiden til hyl fra nobo bikkjene, som skulle det være "Hjallis" som løp inn til 10.000 meter seier på Bislett. Etter 3-4 runder hentet jeg ei bøtte med kald vann, som avsluttet snoppslepet.
Med et fornøyd smil luntet da den langbeinte beileren hjem til sitt eget revir, med diger snopp hengende nesten ned til bakken, mens "Rotta" la seg hen for å pleie tutta si slik bikkjer har det med å gjøre. Hmmm?
Etter en halv times pleie drakk hun litt vann, og jeg ga tegn til at jeg var klar for en liten fjellvandring. Ordet "tur" hadde hun merket seg, og hun kom villig med, men innen vi hadde steget 100 meter opp i fjellet, dukket den kåte reven opp igjen, og det ble til at jeg måtte gå turen alene. Makan til kåt lita rotte!
Jeg var tilbake på campen i tre-tiden, og tiden var inne for raud vin, oliven og brød, i skyggen under eucalyptustreet. Ikke før hadde jeg satt meg, så kom en flokk med 10-12 duer vingende, og slo seg ned framfor mine føtter. Kurr-kurr.
Hvorvidt de ser eller lukter brød, vet jeg ikke, men de er der med en gang. Hver gang. Jeg duppet brød i rødvin, og delet ut med rund hånd til den bevingede flokk. Til å begynne med var de noe tilbakeholdene, men etter hvert tok de godt til seg.
Det er jo snart Jul, og da skal man være gavmild til gangs, både  overfor fjærkre og pels kan vite. Etter et halvt brød og en halv liter vin, var flokken sansesløst lykkelig og beruset. Men "Rotta", som normalt lurer på både spurv og duer, for så å gå til høylydt angrep, bare satt der med sløvt blikk og så på sine
bevingede offer, som vaklet rundt på slappe bein og gjorde gjentatte mislykkede forsøk på å ta luften fatt.Det endte med at de trynet hver gang... eller kanskje er det mer riktig å si nebbet? Uansett, etter hvert ga de opp, og la seg hen for å sove julerusen ut. I så måte er ikke duer helt ulike eldre menn som tryner.Hmm!
Vel, muligens var det etterdønningen fra morrasprellet som gjorde at "Rotta" lot duene få sove rusen ut i fred? Eller kanskje var det
slik, at hun følte det usportselig å jage duer som hadde spist seg beruset? Uansett hva, hun lot flokken få sove rusen ut i fred. Hun bare satt der med sitt sløve blikk, med tunga hengende som et slips, uten så mye som et lite bjeff.
Da kvelden kom, og de kurrende offer på ny var seg selv, var hun imidlertid på ny igang med sine håpløse bjeffende utfall.Voff.
I skrivende stund har hun på ny fått besøk av den geile reven, og jeg ser de forsvinner nedover mot stranda. Nei, maken til kåt rotte skal du leite lenge etter, Mor! Han steikjande meg!

Saludos og slutt for denne gang!
-