Dublin, Sept. 28, 2011
Det er vel slik at mange artister, som oppnår popularitet og berømmelse innen de forskjellige retninger av populær musikken, opplever at deres tid er tilmålt. Og, slik var det uten tvil for Tom Paxton som amerikansk låtskriver og sanger innen sektoren Folk Music. Han hadde sin storhetstid på sekstitallet da folk music var "in" i en tid med "flower power", "hippie bevegelse" og "Vietnam protest". Jeg var student i Scotland på sekstitallet og opplevet at han trakk fullt hus både i England, Irland og Scotland, men allerede tidlig på syttitallet dabbet det betraktelig av på sektoren Folk Music . Særlig var det tilfelle i USA, om enn ikke i like stor grad i Europa.
De siste par-tre årene synes imidlertid folk music å være gjenoppdaget av en ny og yngere generasjon enn oss som idag er seksti og sytti plus. Paxton har dermed dukket fram fra glemselens arkiver og forsøker å ristet av seg litt av anonymitetens støv. Dette illustreres av en rekke internet portaler, og ikke minst artistens omfattende konsert turnering de siste par årene. For oss som var unge på seksti-tallet var det selvsagt 'nesten' uimotståelig å oppleve legenden Paxton "live in Dublin"... høre gubben live!... sannsynligvis for siste gang?
Som Ryan Air sardiner kom vi, med fare for eget liv, til Dublin for å oppleve på scenen, at legenden selv framførte det beste av de visene han skrev i sin gullalder . Låter som teller blant det ypperste av det som er skrevet innen denne sjanger de siste femti år.
Låter som vi, sammen med gitaren, har lukket oss inn på dass med i nesten et halvt århundre. Lukket oss in på dass av den grunn at det der er et lite utfyllende ekko. "It's a lessen too late for to learning, made of sand, made of sand...." .... "My son John...."... "I followed her into the west, where I had never been before...."..."Lyndon Johnson told the Nation, have no fear of escallation , we are...."...."Rambling Boy".... "Outward Bound"... "Can't help but wander where I'm bound, where I'm bound... " ... et lite utvalg av Paxton låter som vi har jobba med på "trøkker'n" i snart femti år! Det var de låtene vi var fraktet til Dublin for å høre. Reinspikka nostalgi!
Jeg kan forøvrig minnes fra pur ungdom at min far stengte seg inne på dass, hvor han øvet på en gammel kromatisk torader (en tone inn og en ut, som på et munnspill). Nå var det imidlertid slik at han hadde lagt seg til å puste i takt med belgen, hvilket ved flere anledninger førte til både en form for hyperventilering og tidvis oksygen mangel. Begge tilstander førte fra tid til annen at han svimet av på potta. Muligens kan det ha vært årsak til at han i høy alder fikk store pustevansker? Dass døra ble værende uten lås i alle år etter at vi måtte bryte den opp under familiens første rednings operasjon, som var forårsaket av Evert Taubes "Calle Schewens Vals" (På torader! Det er nesten som å høre gubben på dass! :-)
Jatta-jatta!... Tom Paxtons låter fra seksti-tallet har vært en del av oss i et halvt århundre, og det var dem vi kom for å høre fra selve opphavet til våre mange år med iherdig dass-klimpring!
Vel, vel... dass og ekko til side. Det at vi i nostalgisk eufori fraktet oss til Dublin er forøvrig forbundet med til dels store offer. Det har påførte oss pottesure kjærringer. Tatt en del av den korte tiden vi har igjen. Tappet litt av oppsparte midler, samt, for de arbeidsføre medlemmene; tap av inntekt. Alt dette for å oppleve Thomas Richard Paxton i levende live på scenen. Vi hadde kjøpt billetter til en pris av €35,- Billetter som skulle bringe oss bare fattige seks benkerader vekk fra den store trubadur og låtskriver! "It's a lessen too late for to learning...."
Konsert dagen opprant! 28. september, 2011.
En drøy time før konserten begynte, klokken 20:00, hadde vi benket oss i en strategisk beliggende pøbb hvor selv jeg, den eldste prostatitt lidende deltager blant oss, tok sjansen på en pint of Guinness før konserten. Dog med nøye beregnet og innlagt lensing før avgang fra pøbben, samt et siste rist i The National Concert Hall klokken 19:57.
Audiensen som var samlet i små lavt samtalende grupper i lobbyen ved vår ankomst, ga en sjokkerende og dyster melding om egen framskredet alder. I lobbyen var alle Dublins oppegående beboere av alders og pleiehjem fraktet inn... og de få som bar et visst preg av ikke å være pensjonister, var med stor sannsynlighet pleiere... eller som oss, blant de maksimalt 150-200 som hadde betalt for adkomst til Main Auditorium. (Det er tall i.h.t. hva websiden til konserhuset viste to dager tidligere :-)
Tom Paxton kom da endelig på scenen og åpnet sin konsert med en
hallelujah låt sammen med den mop-hår-flagrende Robin Bullock.
"How Beautiful Upon The Mountain". Hallelujah Brother! På scenen
sto en reinkarnasjon av selveste Åge Samuelsen! Ikke bare hørtes
det ut som om Åge sto på scenen, men med litt fantasi, så Paxton
nesten ut som gamle Åge! Det fikk oss til å synke sammen i setet
med de bangeste av anelser. Hallelujah brother! (se fotnote nedenfor)
Det var selvsagt en aldrende Paxton (født 31. oktober, 1937) , vi fikk oppleve. En trekvart århundre gammel låtskriver og trubadur som iherdig forsøkte å presentere en ny oppfinnelse av seg selv på scenen i Dublin. En solid nedtur for våre heller absurde forventninger. To femteparter av vår tilreiste kvintett forlot tragedien halvveis i konserten. ikke for å slå lens, men til fordel for en pub med Guinness og irsk folkemusikk. Tja... og hadde prostatitten stått oss bi, ville vi tre som ble sittende misæren ut, også gjort det.
Mer er det vel ikke å remje ut om konserten, men tilbake på PC'n i Spania, sendte jeg følgende melding til Tom Paxton: (den ble fjernet etter et par dager, men jeg sender den på ny fra tid til annen, selv om Paxten tydeligvis ikke liker det. :-)
De siste par-tre årene synes imidlertid folk music å være gjenoppdaget av en ny og yngere generasjon enn oss som idag er seksti og sytti plus. Paxton har dermed dukket fram fra glemselens arkiver og forsøker å ristet av seg litt av anonymitetens støv. Dette illustreres av en rekke internet portaler, og ikke minst artistens omfattende konsert turnering de siste par årene. For oss som var unge på seksti-tallet var det selvsagt 'nesten' uimotståelig å oppleve legenden Paxton "live in Dublin"... høre gubben live!... sannsynligvis for siste gang?
Som Ryan Air sardiner kom vi, med fare for eget liv, til Dublin for å oppleve på scenen, at legenden selv framførte det beste av de visene han skrev i sin gullalder . Låter som teller blant det ypperste av det som er skrevet innen denne sjanger de siste femti år.
Låter som vi, sammen med gitaren, har lukket oss inn på dass med i nesten et halvt århundre. Lukket oss in på dass av den grunn at det der er et lite utfyllende ekko. "It's a lessen too late for to learning, made of sand, made of sand...." .... "My son John...."... "I followed her into the west, where I had never been before...."..."Lyndon Johnson told the Nation, have no fear of escallation , we are...."...."Rambling Boy".... "Outward Bound"... "Can't help but wander where I'm bound, where I'm bound... " ... et lite utvalg av Paxton låter som vi har jobba med på "trøkker'n" i snart femti år! Det var de låtene vi var fraktet til Dublin for å høre. Reinspikka nostalgi!
Jeg kan forøvrig minnes fra pur ungdom at min far stengte seg inne på dass, hvor han øvet på en gammel kromatisk torader (en tone inn og en ut, som på et munnspill). Nå var det imidlertid slik at han hadde lagt seg til å puste i takt med belgen, hvilket ved flere anledninger førte til både en form for hyperventilering og tidvis oksygen mangel. Begge tilstander førte fra tid til annen at han svimet av på potta. Muligens kan det ha vært årsak til at han i høy alder fikk store pustevansker? Dass døra ble værende uten lås i alle år etter at vi måtte bryte den opp under familiens første rednings operasjon, som var forårsaket av Evert Taubes "Calle Schewens Vals" (På torader! Det er nesten som å høre gubben på dass! :-)
Jatta-jatta!... Tom Paxtons låter fra seksti-tallet har vært en del av oss i et halvt århundre, og det var dem vi kom for å høre fra selve opphavet til våre mange år med iherdig dass-klimpring!
Vel, vel... dass og ekko til side. Det at vi i nostalgisk eufori fraktet oss til Dublin er forøvrig forbundet med til dels store offer. Det har påførte oss pottesure kjærringer. Tatt en del av den korte tiden vi har igjen. Tappet litt av oppsparte midler, samt, for de arbeidsføre medlemmene; tap av inntekt. Alt dette for å oppleve Thomas Richard Paxton i levende live på scenen. Vi hadde kjøpt billetter til en pris av €35,- Billetter som skulle bringe oss bare fattige seks benkerader vekk fra den store trubadur og låtskriver! "It's a lessen too late for to learning...."
Konsert dagen opprant! 28. september, 2011.
En drøy time før konserten begynte, klokken 20:00, hadde vi benket oss i en strategisk beliggende pøbb hvor selv jeg, den eldste prostatitt lidende deltager blant oss, tok sjansen på en pint of Guinness før konserten. Dog med nøye beregnet og innlagt lensing før avgang fra pøbben, samt et siste rist i The National Concert Hall klokken 19:57.
Audiensen som var samlet i små lavt samtalende grupper i lobbyen ved vår ankomst, ga en sjokkerende og dyster melding om egen framskredet alder. I lobbyen var alle Dublins oppegående beboere av alders og pleiehjem fraktet inn... og de få som bar et visst preg av ikke å være pensjonister, var med stor sannsynlighet pleiere... eller som oss, blant de maksimalt 150-200 som hadde betalt for adkomst til Main Auditorium. (Det er tall i.h.t. hva websiden til konserhuset viste to dager tidligere :-)
Tom Paxton kom da endelig på scenen og åpnet sin konsert med en
hallelujah låt sammen med den mop-hår-flagrende Robin Bullock.
"How Beautiful Upon The Mountain". Hallelujah Brother! På scenen
sto en reinkarnasjon av selveste Åge Samuelsen! Ikke bare hørtes
det ut som om Åge sto på scenen, men med litt fantasi, så Paxton
nesten ut som gamle Åge! Det fikk oss til å synke sammen i setet
med de bangeste av anelser. Hallelujah brother! (se fotnote nedenfor)
Det var selvsagt en aldrende Paxton (født 31. oktober, 1937) , vi fikk oppleve. En trekvart århundre gammel låtskriver og trubadur som iherdig forsøkte å presentere en ny oppfinnelse av seg selv på scenen i Dublin. En solid nedtur for våre heller absurde forventninger. To femteparter av vår tilreiste kvintett forlot tragedien halvveis i konserten. ikke for å slå lens, men til fordel for en pub med Guinness og irsk folkemusikk. Tja... og hadde prostatitten stått oss bi, ville vi tre som ble sittende misæren ut, også gjort det.
Mer er det vel ikke å remje ut om konserten, men tilbake på PC'n i Spania, sendte jeg følgende melding til Tom Paxton: (den ble fjernet etter et par dager, men jeg sender den på ny fra tid til annen, selv om Paxten tydeligvis ikke liker det. :-)
http://www.facebook.com/TomPaxtonMusic
- We were five old friends, (Age ranging from 71 and 20 years younger.) who flew in to Dublin from Norway and Spain for your concert in Dublin on Sept. 28.
- Your audience had an average age more or less the same as yours, and the majority came to experience again some of the magic of the sixties. To relish the one-man-one-guitar musical marvel and atmosphere. To listen to some of the best ballads and folk-songs ever written... performed by the brilliant songwriter, composerand artist himself.
- However, you didn't give us any of that, Tom... apart from your unplugged short solo "goodbye" performance at the egde of the stage.
- In fact, Tom, hadn't it been for the Guinness and the several fine pubs in Dublin, featuring great live Irish music, including some of your treasures from the sixties, our trip to Dublin would have been a total waste of time and money. Slàinte mhath!
And why didn't you
sing your famous ones from the sixties, Mr. Paxton?
sing your famous ones from the sixties, Mr. Paxton?
Tom Paxton in Concert
Dublin, Sept. 28, 2011
Tom Paxton in Concert
.... og her følger tre utgaver av The last Thing On My Mind, fra '66, 78 og '09... og så er det opp til enhver å ha sin oppfatning om låtens utvikling.
Her følger et par viser av Paxton på seksti tallet, og som vi i vår nostalgiske fantasi hadde håpet at vi ville oppleve igjen, men som det ikke ble noe av:
Konsertens oppvarming ble et fint møte med den tidligere svigersønn til Frank Sinatra; wawa og rock'n roll artisten, Tommy Sands fra Belfast (han som var gift med Nacy) Han dro flere bra irske låter, med fiiiin bistand fra datter (fele & klokke-stemme) og sønn (mandolin & banjo). (Her er et par viser med "oppvamerne", som skulle vise seg å være en vesentlig større opplevelse enn kveldens egentlige attraksjon: Down By the Lagan Side og The Young Mans Dream )
Paxtons back-up picker, Robin Bullock, dukket deretter opp på scenen, omhyllet av langt "magnetisert" grått hår som han tidligere har hatt som hestehale. Han foretok en meget omfattende stemming av strenger og lydsjekk. Bullock framsto forøvrig som en "stemme freak" som fiiin stemte flere ganger underveis. Tja... hmmm.... men alt lød faktisk vesentlig bedre for femti år siden, med akkustisk gitar og kun et par mikrofoner. :-)
Paxton etter konserten, under signering av en bok med barnesanger
Sands den gang han var sviger- sønn til Frank Sinatra
Tja... det var det, men ønsker du å lese litt om den store truabdur og låteskriver, Tom Paxton, finner det meste om han HER
Forøvrig har jeg intet mot en go' hallelujah-låt når'n blir framført sånn som HER av Espen Lind, Askil Holm,
Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen. Video'n har over 42 millioner klikk på Youtube!
Forøvrig har jeg intet mot en go' hallelujah-låt når'n blir framført sånn som HER av Espen Lind, Askil Holm,
Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen. Video'n har over 42 millioner klikk på Youtube!
.
next
page
page
note
