Underveis
til Spania,
1998
til Spania,
1998
Underveis
til Spania,
1998
til Spania,
1998
Reisebrev til min mor, nov.1998
Albir, Spania medio november, 1998
Heisan-heisan Mor!
Som du ser, er vi ankommet Spania... de løse hunders hjemland. En bitter realitet for de aller fleste som beveger seg ut i geografien til fots, eller på sykkel, langs smale veier med trær bugnende av herlig duftende appelsiner, og kanskje stopper for å naske til seg en sydfrukt. Ut av det mørke intet komme de byksende fram som sultne ulver og glefser seg fast i ræva til intetanende turister. En slik nifs opplevelse var meg tildelt forleden, da jeg var ute på en kombinert trim og nasketur en tidlig ettermiddag, dagen etter vår ankomst. Ikke før hadde jeg steget av min sykkel, og før jeg rakk å strekke ut armen etter en av de herlige saftig navales ( en art appelsin uten stener), så glefset et blåsvart udyr, med utrolig korte bein og langt tryne, tak i mitt venstre buksebein. Flaks var det at jeg hadde nye lange og kraftige bluejeans på!
Vel, utysket var ikke større en pekingneseren til Jensen, men besto mest av et langt gebiss, og nektet å slippe taket til tross for at jeg klarte å gi den et spark med høyre fot. Sparket førte til at jeg nesten gikk over ende, hadde det ikke vært for at jeg fikk grepet tak i greina på et appelsintre, som brakk av, og dermed sto jeg med en kvist med tre appelsiner (navales). Det var da at jeg så (eller hørte) en fyr som kom skrikende om et eller annet.Plantasjeeieren?!
Tja, på et sett kom jeg meg opp på sykkelen, med appelsinkvisten i høyre handa og bikkja hengende fast i høyre buksebeinet. Utrolig, men her er hva som fulgte.
Hvert tråkk med venstre pedal medførte at beistet ble med en full runde, og deiset ned i bakken når pedalen nærmet seg laveste punket, for så å bli med opp igjen. Beistet var med hele 6-7 tråkk før den innså at slaget var tapt! Så slapp den da taket, og fikk det lange glefset sitt under bakhjulet på sykkelen, hvilket gjorde at jeg nestet veltet, og mistet kvisten med appelsiner. det var som fean!
Det må imidlertid ha gjort vondt å få det lange glefset overkjørt, for utrolig nok tok det blågrå beistet opp forfølgelsen på sine utrolig korte bein! Men jeg kom inn på en asfaltert vei, og forfølgeren ga da opp jakten med et siste bjeff.
En dyrisk opplevelse, men mer om Spania i neste brev. La meg berette litt fra reisen fra Wilhelmshaven og sydover, med den lille aldrende bobilen jeg har kjøpt som et forsøk på denne form for vagabonderi.
Vogna er bygget på en Ford Transit og er 15. år gammel, og med meg, har den hatt like mange eiere som den er gammel til! Helt utrolig! Ny eier hvert eneste år!
Vi har gitt den navnet "Schnucke", da den siste eieren er saue-
bonde, og ga oss et lamm på kjøpet. Dieselpumpa var gåen, og
radiatoren lekk, men det ble fikset samtidig som jeg fikk byttet
viftereim og utført noen andre småting. Den 1. november var vi
så underveis på autobahn sørover gjennom Tyskland, med kurs for
Spania og sommerlig vinter. Ferden gikk bra sørover, og den
aldrende Forden knakket seg fram med trauste 85-90 km/t, helt
fram til vi var ved avkjøringen til Bitburg (som er berømt for sin
pils). Der hørte jeg en raspende lyd fra motor rummet. Metall mot metall. Helvete! Etter å ha rullet av fra autobahn, stoppet vi i veikanten og med bange anelser fikk jeg opp panseret. Der i lyset fra ei lommelampe og noen av mine lysende salver på flere språk, så jeg at dynamoen hang og slang i strammebolten. Festebolten var borte vekk. Rasshølet, som hadde byttet viftereima, hadde glemt å dra til mutteren på festebolten. Tysk grundighet. Vel, med en skrutrekker som festebolt, surret fast med diverse tau og tape, fikk jeg dynamoen bragt i kjørbar posisjon, og vi haltet inn mot byen hvor vi fant en parkeringsplass ved et lite hotel i utkanten. Bitburg pils kan anbefales på det varmeste. Også i forbindelse med maskinskade.
Den unge verksmesteren hos byens Ford verksted hadde aldri sett en så gammel Ford, kunne han berette, og kom også med den nedslående informasjon, at vårt problem dreide seg om en spesialbolt som måtte bestilles fra England... og det kunne ta tid. Dere er jo tross alt underveis med en museumsgjenstand, la han unskyldende til.
Imidlertid, over et par Bitburger Pils, løste vi problemet sammen, med en standard bolt, en rørstump og diverse skiver. Etter en times tid var vi på ny underveis, men ikke lenger på autobahn. Time etter time med klampen i bånn, var
ingen fornuftig behandling av vårt til-års-kommende palass.
Forøvrig var det lite trivelig, til stadighet å bli forbikjørt av
polske trailere med hysteriske kuer på vei til slakt, og norske
trailere med fisk fra Lofoten, som skulle tjene som fór for
kylling og gris, i stedet for å komme på middagsbordet som fisk.
Før Trier, som ligger på ligger på den tyske siden av Mosel, rullet vi over grensen til Luxemburg, hvor velstand og rikdom faktisk er synbar. Et vakkert land, hvor det er en sann nydelse å bevege seg sørover langs Mosel på "Route de Vin". Fargene i høstens vinranker var skjønn at skue i aftensolen som kom fram for riktig å vise oss fargeprakten. Ei fin rute, og "Schnucke" fikk sine velfortjente pauser når vi gjorde våre stopp for å innta små vinprøver underveis.
På sen ettermiddag krysset vi Mosel på ny, og rullet inn i froskenes hjemland, Frankrike, hvor Moseldalen raskt får et nedslitt industripreg, og alt blir grått og brunt. Jeg har aldri hatt den helt store sansen for frosker, etter at et hotell i Paris rotet bort tre Van Heusen skjorter for meg i 1969, og nektet å erstatte dem.Det er ikke bare elefanter som har god hukommelse i.f.m. mishandling.
Heisan-heisan Mor!
Som du ser, er vi ankommet Spania... de løse hunders hjemland. En bitter realitet for de aller fleste som beveger seg ut i geografien til fots, eller på sykkel, langs smale veier med trær bugnende av herlig duftende appelsiner, og kanskje stopper for å naske til seg en sydfrukt. Ut av det mørke intet komme de byksende fram som sultne ulver og glefser seg fast i ræva til intetanende turister. En slik nifs opplevelse var meg tildelt forleden, da jeg var ute på en kombinert trim og nasketur en tidlig ettermiddag, dagen etter vår ankomst. Ikke før hadde jeg steget av min sykkel, og før jeg rakk å strekke ut armen etter en av de herlige saftig navales ( en art appelsin uten stener), så glefset et blåsvart udyr, med utrolig korte bein og langt tryne, tak i mitt venstre buksebein. Flaks var det at jeg hadde nye lange og kraftige bluejeans på!
Vel, utysket var ikke større en pekingneseren til Jensen, men besto mest av et langt gebiss, og nektet å slippe taket til tross for at jeg klarte å gi den et spark med høyre fot. Sparket førte til at jeg nesten gikk over ende, hadde det ikke vært for at jeg fikk grepet tak i greina på et appelsintre, som brakk av, og dermed sto jeg med en kvist med tre appelsiner (navales). Det var da at jeg så (eller hørte) en fyr som kom skrikende om et eller annet.Plantasjeeieren?!
Tja, på et sett kom jeg meg opp på sykkelen, med appelsinkvisten i høyre handa og bikkja hengende fast i høyre buksebeinet. Utrolig, men her er hva som fulgte.
Hvert tråkk med venstre pedal medførte at beistet ble med en full runde, og deiset ned i bakken når pedalen nærmet seg laveste punket, for så å bli med opp igjen. Beistet var med hele 6-7 tråkk før den innså at slaget var tapt! Så slapp den da taket, og fikk det lange glefset sitt under bakhjulet på sykkelen, hvilket gjorde at jeg nestet veltet, og mistet kvisten med appelsiner. det var som fean!
Det må imidlertid ha gjort vondt å få det lange glefset overkjørt, for utrolig nok tok det blågrå beistet opp forfølgelsen på sine utrolig korte bein! Men jeg kom inn på en asfaltert vei, og forfølgeren ga da opp jakten med et siste bjeff.
En dyrisk opplevelse, men mer om Spania i neste brev. La meg berette litt fra reisen fra Wilhelmshaven og sydover, med den lille aldrende bobilen jeg har kjøpt som et forsøk på denne form for vagabonderi.
Vogna er bygget på en Ford Transit og er 15. år gammel, og med meg, har den hatt like mange eiere som den er gammel til! Helt utrolig! Ny eier hvert eneste år!
Vi har gitt den navnet "Schnucke", da den siste eieren er saue-
bonde, og ga oss et lamm på kjøpet. Dieselpumpa var gåen, og
radiatoren lekk, men det ble fikset samtidig som jeg fikk byttet
viftereim og utført noen andre småting. Den 1. november var vi
så underveis på autobahn sørover gjennom Tyskland, med kurs for
Spania og sommerlig vinter. Ferden gikk bra sørover, og den
aldrende Forden knakket seg fram med trauste 85-90 km/t, helt
fram til vi var ved avkjøringen til Bitburg (som er berømt for sin
pils). Der hørte jeg en raspende lyd fra motor rummet. Metall mot metall. Helvete! Etter å ha rullet av fra autobahn, stoppet vi i veikanten og med bange anelser fikk jeg opp panseret. Der i lyset fra ei lommelampe og noen av mine lysende salver på flere språk, så jeg at dynamoen hang og slang i strammebolten. Festebolten var borte vekk. Rasshølet, som hadde byttet viftereima, hadde glemt å dra til mutteren på festebolten. Tysk grundighet. Vel, med en skrutrekker som festebolt, surret fast med diverse tau og tape, fikk jeg dynamoen bragt i kjørbar posisjon, og vi haltet inn mot byen hvor vi fant en parkeringsplass ved et lite hotel i utkanten. Bitburg pils kan anbefales på det varmeste. Også i forbindelse med maskinskade.
Den unge verksmesteren hos byens Ford verksted hadde aldri sett en så gammel Ford, kunne han berette, og kom også med den nedslående informasjon, at vårt problem dreide seg om en spesialbolt som måtte bestilles fra England... og det kunne ta tid. Dere er jo tross alt underveis med en museumsgjenstand, la han unskyldende til.
Imidlertid, over et par Bitburger Pils, løste vi problemet sammen, med en standard bolt, en rørstump og diverse skiver. Etter en times tid var vi på ny underveis, men ikke lenger på autobahn. Time etter time med klampen i bånn, var
ingen fornuftig behandling av vårt til-års-kommende palass.
Forøvrig var det lite trivelig, til stadighet å bli forbikjørt av
polske trailere med hysteriske kuer på vei til slakt, og norske
trailere med fisk fra Lofoten, som skulle tjene som fór for
kylling og gris, i stedet for å komme på middagsbordet som fisk.
Før Trier, som ligger på ligger på den tyske siden av Mosel, rullet vi over grensen til Luxemburg, hvor velstand og rikdom faktisk er synbar. Et vakkert land, hvor det er en sann nydelse å bevege seg sørover langs Mosel på "Route de Vin". Fargene i høstens vinranker var skjønn at skue i aftensolen som kom fram for riktig å vise oss fargeprakten. Ei fin rute, og "Schnucke" fikk sine velfortjente pauser når vi gjorde våre stopp for å innta små vinprøver underveis.
På sen ettermiddag krysset vi Mosel på ny, og rullet inn i froskenes hjemland, Frankrike, hvor Moseldalen raskt får et nedslitt industripreg, og alt blir grått og brunt. Jeg har aldri hatt den helt store sansen for frosker, etter at et hotell i Paris rotet bort tre Van Heusen skjorter for meg i 1969, og nektet å erstatte dem.Det er ikke bare elefanter som har god hukommelse i.f.m. mishandling.
Det begynte forøvrig å regne da vi kom inn i Frankrike, hvilket gjorde froskelandet enda gråere og tristere enn hva normalt er, og etter flere feil kjøringer i både Thionville og Metz, begynte jeg å bli noe amper. Helvete! I Metz begynte faktisk "Schnucke" å bli en kjent del av bybildet under mine mange forsøk på å komme meg ut av bykjernen og videre. Jeg merket at min sterkt subjektive aversjon overfor frosker begynte å ta overhånd, og da jeg passerte samme lyskryss for fjerde gang, hvor det satt tre frosker med alpelue og
Jeg rullet ned vinduet, og skrek ut i det gryende kveldsmørket, -"Jævla froskær!" Lykkelig uvitende om hva den skjeggete føreren av gammel bobil med tysk registrering og norsk flagg lot runge ut over dem og lyskrysset, løftet alpeluene sine glass mot oss nok en gang, og vinket tilbake sine vennlige, -"Bon voyage - bon voyage!" I den hysteriske trafikken med alle som skulle hjem til sine, hadde jeg fått et glimt av et et skilt med budskap om en motorvei i "vår retning"... mot syden.
Jeg ga klampen i bånn, og "Schnucke" bykset over lyskrysset på rød-gult.-"Hold ut, Schnucke!", skrek jeg i triumf,"Det er motorvei, men hold ut, bare til vi er ute av dette helvete!" Gamle norrøne guder hadde stått meg bi nok en gang. Odin! Tor!
Ved avkjørsel nr. 30. kom vi oss av motorveien igjen, og var på riksvei 57. som følger østsiden av Molselle sørover. Vi var på ny på rett kurs mot mild og solfylt vinter. Kort før Pont a Mousson, hvor veien krysser over til vestbredden av Moselle, fant vi en stor parkeringsplass hvor vi lot dieselpumpe og stive øyne få fortjent hvile, og hvor jeg trådte ut av vogna for å nyde urinering på fransk jord.
En trailersjåfør som var ute i samme erend, urinerte tungt en tre-
fire meter bortenfor meg, og da lyden av strålen opphørte, ristet
han en hilsen til meg i mørket, -"Goote efening!" Jeg hadde fått
igjen mitt fulle nattsyn, og kunne se at han fortsatt ristet
iherdig for å bli kvitt det siste dryppet,samtidig som han tok
slurk av en flaske han hadde i høyre hand. -"Veerre arr yo
from?" Jeg fortalte at jeg var nordmann, og han berettet
at han var fra Polen, men nå kom direkte fra Namsos, hvor
han hadde levert et eller annet, og at han nå var underveis
til Narbonne. I Namsos hadde han kjøpt tre flasker med
ekte "Namsonski", berettet han videre, og i det han fikk
stappet snoppen tilbake bak smekken, rakte han flasken
mot meg. -"Verry goote norski vodka!" Jeg forsøkte med en
liten korrektur med at det nok dreiet seg om norsk hjemmebrent, men
han holdt bestemt på sitt. Det var en ekte "Namsonski" av beste årgang. Jeg lot det være med det, og takket vennlig nei til en smak av flasken som han tørket vel av med handa som nettopp hadde ristet siste drypp av snoppen.
Vel, muligens var det en ekte "Namsonski" jeg gikk glipp av der i mørket, for Polet kommer jo stadig ut med nye aquevit merker ser jeg, så hvorfor ikke en "Namsonski" vodka?
Jeg melder meg om rabiate spanske bikkjer og andre hesblesende opplevelser fra Spania, etter hvert som vårt rullende palass beveger seg vestover langs kysten.
Saludos!... og hils til kjente!
Jeg ga klampen i bånn, og "Schnucke" bykset over lyskrysset på rød-gult.-"Hold ut, Schnucke!", skrek jeg i triumf,"Det er motorvei, men hold ut, bare til vi er ute av dette helvete!" Gamle norrøne guder hadde stått meg bi nok en gang. Odin! Tor!
Ved avkjørsel nr. 30. kom vi oss av motorveien igjen, og var på riksvei 57. som følger østsiden av Molselle sørover. Vi var på ny på rett kurs mot mild og solfylt vinter. Kort før Pont a Mousson, hvor veien krysser over til vestbredden av Moselle, fant vi en stor parkeringsplass hvor vi lot dieselpumpe og stive øyne få fortjent hvile, og hvor jeg trådte ut av vogna for å nyde urinering på fransk jord.
En trailersjåfør som var ute i samme erend, urinerte tungt en tre-
fire meter bortenfor meg, og da lyden av strålen opphørte, ristet
han en hilsen til meg i mørket, -"Goote efening!" Jeg hadde fått
igjen mitt fulle nattsyn, og kunne se at han fortsatt ristet
iherdig for å bli kvitt det siste dryppet,samtidig som han tok
slurk av en flaske han hadde i høyre hand. -"Veerre arr yo
from?" Jeg fortalte at jeg var nordmann, og han berettet
at han var fra Polen, men nå kom direkte fra Namsos, hvor
han hadde levert et eller annet, og at han nå var underveis
til Narbonne. I Namsos hadde han kjøpt tre flasker med
ekte "Namsonski", berettet han videre, og i det han fikk
stappet snoppen tilbake bak smekken, rakte han flasken
mot meg. -"Verry goote norski vodka!" Jeg forsøkte med en
liten korrektur med at det nok dreiet seg om norsk hjemmebrent, men
han holdt bestemt på sitt. Det var en ekte "Namsonski" av beste årgang. Jeg lot det være med det, og takket vennlig nei til en smak av flasken som han tørket vel av med handa som nettopp hadde ristet siste drypp av snoppen.
Vel, muligens var det en ekte "Namsonski" jeg gikk glipp av der i mørket, for Polet kommer jo stadig ut med nye aquevit merker ser jeg, så hvorfor ikke en "Namsonski" vodka?
Jeg melder meg om rabiate spanske bikkjer og andre hesblesende opplevelser fra Spania, etter hvert som vårt rullende palass beveger seg vestover langs kysten.
Saludos!... og hils til kjente!
vin , og som vinket til oss ved hver passering, da sprakk det fullstendig...
-