Jeg og tørsten

Jeg og Tørsten

Når magan skriker midda', skriker Tørsten alltid mest,
og jæ ha'kke rå te'å ta me' mer enn en a' døm på fest
derfor blir'e allti' Tørsten som bli' me' mæ på by'n
selv om Tørsten er en jævel som jæ kaller pilsens lyn.
      Sjølve festen vår er stille, og vi sitter for oss sjæl.
      Jæ og Tørsten er på bommen, på en måte slått i hjæl
      og jæ kjente ikke Tørsten, før jæ mista job og hjem.
      Da'røm kasta mæ på dynga, kom den jævla Tørsten frem

Vel, jæ ha'kke rekti skjønt det, åffer live' ender sånn,
og jæ spør mæ, "Er jæ søppel, som hører te' på bånn?"
Men Tørsten har fortalt mæ, det er mange på vår vei.
Det er flere hundre tusen nå, som har'e sånn som meg.
       "La oss ta en tell," sa Tørsten; vi satt me' tomme glass.
       La oss dele pilsens gleder, ikke føle oss i dass...
       Du har jobba hele livet, du er gammal men har meg;
       tenk på alle som er unge, ikke seksti sånn som deg."

"Bare se på døm," sa Tørsten, og han pekte mot et bord.
Åtte arbeidslause ungdom, som tok artium'n i fjor.
"Te' døm gir staten penger, for'em stempler inn om da'n,
men døm kan'ke se no' framti' så nå gir'em bare fa'n
       Døm ser fram tell år på bommen, uten arbe' uten håp,
       for'ru skjønner det sa Tørsten, Det er Staten's nye dåp,
       hvor'em ønsker'em velkommen, med formaninger og bønn;
       ikke tenk på job, drekk pilsen din, du er på Statens lønn."

"For'ru skjønner døm på Tinge', sa Tørsten her en kvell,
døm få'kke noe te' der, men sitter der likevel,
hvor'em styrer deg og lande' og døm dumper døm døm vil.
For, for døm er dere kuler, i et Statens lottospill."
       Og mens Tørsten tømte glasse' så jæ sannheten han sa.
       Vi får pils og fotball kampær,så vi har'e ganske bra.
       Og så lenge Statens fat har øl, som fylles i vårt glass,
       er'e ingen her som tenker på, den da'n det går i dass.

Brandulph, Drammen i august, 1989

Under vanning på ei kneipe i Drammen, hvor den tunge duften av årtider med pils og tobakk hang som histork minne i vegger og interiør, observerte jeg en gang en eldre kar med tomt blikk og nesten tomt glass. Han satt alene i skyggen borte i et hjørne... bak et bord med fire halvfulle ungdommer med fulle glass. Han satt der sammen med sin tørst, som han nippet til fra tid til annen, og med minner om tider som med sikkerhet var bedre enn hva nuet hadde å by på. Utkastet til visa "Jeg og Tørsten" © Brandulph ble raskt notert på en serviett, og den endelige (?) versjon er som følger. (Utgaven med lyd kommer senere.)