Møte med George

Som kjent har Brrrulphen seilt på ræva i mange år, og kan skryte av å ha hatt både bøljer i håret og vann i knea. Landkrabber vil nok risikere å spy i motvind av det som her blir servert, men folk som har seilt som fokkeslask eller hivline i storm og motvin fra alle kanter, vil mest sannsynlig banke trebeinet i dørken, bite seg fast i nærmeste rekkverk, og grine av lengsel tilbake til foring av både Kjølsvinet og han Rassmus... for ikke å nevne minnet om flickan från Havana ;-)

"Møte med George"

Året var 1988, og jeg hadde vintra i havna i Altea. Hvorfor man vintrer i ei trygg havn noen måneder på vinteren, har med det å gjøre, at som seilende fant så er man jo bare på tur, og ikke underveis for å levere en eller annen last. Ergo kan man tillate seg å sette sikkerheten framfor noe annet, og vinteren i Middelhavet er kjent for sin heller lunefulle adferd.

Middelhavet er faktisk, for den som ikke vet det, et meget farefullt hav, noe som blandt annet har med landmassene som omkranser det å gjøre, og den midlere distanse til disse. De fleste har vel fått med seg at Kapp Horn er et farvann som er beryktet for sine mange og kraftige stormer, men at Løvebukta, "Golfo de Leon", kan fare minst like brutalt hen med ei fanteskute er kanskje mindre kjent. En stor sjøfarere som Sir Frances Drake, uttalte også i sin tid, at Løvebukta byr på minst like plutselige, og voldsomme stormer som en runding av "Hornet" kan by på.

Vel nok om det, og over til denne historien. Det var allerede april, og forlengst tid til å trekke anker. Riktig nok hadde det vært små seilturer gjennom vinteren, både nordover og sørover, men det hadde som alltid vært vanskelig å rive seg løs etter å ha ligget lengre tid i ei havn. En gror liksom til, som rur på skroget under vann. Vennskap blir knyttet med fastboende, og man blir en klikk venner i havna, som alle nyder det samme frie fantelivet. Slik er det bare, inntil den første river seg løs og heiser seil. Engelske s/y"Peapod" med skipper James og fruen Pauline , var de første til å forlate havna, men da fulgte vi alle i rask rekkefølge de neste tre dagene. Først s/y "Seahorse" av Belgia, med Josef og Rita, som satt kurs vestover mot Atlanteren og Dakar, mens s/y"Pelicano" av den Dominikanske Republik, med skipper Fernando og fruen Georgia seilte mot Ibiza dagen etter i følge med to engelske båter, s/y "Neptune" og s/y "Kipper". Dagen derpå heiste jeg også seil på min 38 ft. kutter, "Elvira", og sèg langsomt ut av havna klokken 0200, med kurs mot Balearene, under en lett fralandsvind. Et par mil fra land frisknet vinden til litt, og jeg koblet inn vindroret som hold "min dame" på sikker og stødig kurs mot Isla Espalmador, hvor jeg hadde blitt

anbefalt ei fin bukt med bra ankerbunn. Hun rullet lett og glad i den stødige brisen akter om tvers, og jeg tok min gode venn "Jim Beam" og et glass med fram på fordekket, hvor lysene fra Altea sank i havet bak oss, og den lune mørke natta hyllet oss inn under uendelig mange stjerner. Det var fint å være under seil igjen. Bare helt utrolig fint.

Parti fra den utrolig fine naturlige havna "Porto Cristo" på Menorca, hvor jeg ankret opp den 20. juni 1988. Den idylliske bukta er totalt skjerma, dog riktig nok belastet med noe swell under vind om sørøst. Forøvrig var den også sterkt belastet med utslipp av svartvann. Tidvis odør fortalte om det. Jeg har aldri vært tilbake der siden, men håper at man har tatt hånd om problemet. En av de mest idylliske havner jeg noen gang har ankret opp i.

Men, rundt klokka 1000 på formiddagen mistet den fine brisen om sørvest mye av sin kraft, og jeg fikk besøk av et par delfiner. Jeg hadde tidligere erfart at delfiner setter pris på tonene fra ei blues harpe og hadde derfor som alltid ei E-harpe for hånd. "Oh Susanna" hadde jeg tidligere hatt stort hell med, og jeg dro til med den i en litt klagende utgave. Den ene delfinen la seg uinteressert midtskips, men den andre satt pris på min tonale utfoldelse på hekken. Den la seg litt over på siden slik at det venstre øyet for det meste var over vannflaten, og det så rett opp på meg. Vi hadde direkte øyekontakt, og jeg kunne lese av blikket at dyret fant musikken, om ikke bra, så i alle fall interessant. Og!... dersom den hadde snakka til meg der og da, og bedt om at jeg blåste en annen låt, så tror jeg pinadø at jeg ikke hadde funnet noe merkverdig med det. Det var som å stirre et menneske rett i øya. Nesten nifst på et sett. Dette har jeg opplevet flere ganger, og min fetter Harald, som seilte med meg hjem fra Gibraltar utpå høsten kan bekrefte det. E-harpe er best, så den er kjekk å ha neste gang du treffer på en delfin. (Da jeg fortalte min venn Roger om dette, fortalte han meg, at han alltid har med furunåls pastiller til utdeling når han er på orrhana spell. -"Hanan setter pris på det ser'ru," fortalte han meg.-"Døm får fart på spellet!" Nå er jo Roger kjent for å smøre tjukt på, så jeg trur han juger, men!, "munnspill og delfin" er imidlertid et faktum, og ingen Roger bløff.)

Mitt sig på rundt 2 knop ble imidlertid delfinene for langsomt, og de forsvant som to torpedoer i overflate ferd like fort som de var kommet, med den samme kurs som jeg og skuta holdt. Etter at jeg hadde laget og fortært en tidlig lunch med ei god flaske Campo Viejo attåt, framme på fordekket, dreide vinden om nordvest og frisknet til. Det ble således en fin seilas videre, hvor loggen viste blide 7-8 knop og tidvis litt mer i kasta. Vinden ga oss et fint slør helt fram bukta på Isla Espalmador, hvor jeg lot ankeret rulle ut med 20 meter kjetting klokken 1800, med tre meter under kjølen. Utseilt distanse var 76,2 sjømil over snaue 16. timer, hvilket ga meg et snitt på nesten 5 knop. Ikke den helt store seilasen å skrive hjem om, men bare helt utrolig fin. Vandring i skau og på fjell gir meg også frihetsfølelse, men den når ikke opp mot seilas aleine på egen skute.

skuta og meg mot eventuelle motgående

skip på kollisjons kurs. Over lengre tid er

selvsagt denne form for selvtildelt tortur ikke
til å holde ut, men over et par døgn eller tre, i sterkt
trafikkerte farvann, fungerer det utmerket, selv om ringingen
sitter igjen i flere døgn etterpå. En får spastiske rykkinger i kroppen
fire ganger i timen hver gang hjernen regne med at ringer'n slår til, men 'det gir seg etter hvert. En bør imidlertid være i fase med det hele, slik
at en lar vinglasset stå på bordet når røsket kommer. Det merkelige er imidlertid, at etter en ti til femten hysteriske ring, som jo fortoner seg å
ha sitt utspring midt inne i skallen, så begynner du å våkne før fanden-
skapet slår til! Jeg pleide da i vill triumf å trekke fram fandenskapet

fra lua, og holde beistet på arms avstand. I det øyeblikk helvete begynte å ringe, så banket jeg ned knappen og skreik, -"Der slo jeg deg igjen din fordømte jævel." :-D Dette mener jeg på et sett er et eksempel på menneskets lille triumf over tidens tikk!. Noen ganger tror jeg at denne formidable seier over tikket under lua ga meg en sterkere følelse av seier og triumf, enn hva en seier på fem-mila i Kollen ville ha skjenket meg :-) Med litt fantasi så ble jo også vindens sus i riggen til reneste publikumsbrus, og en gang grep jeg meg selv i å rive av meg lua, og bukke og vifte mot styrbord undervant. Det ligger kanskje et snev av galskap i det, men å ta rotta på tiden så mange ganger på rad er bare svære greier, uansett hvordan man ser det. Imidlertid innser jeg selvsagt at det hele minner om det absurde med han som ble spurt om hvorfor han sto og banket hodet i veggen, og hvor fyren svarer, - "Det er fordi det er så forbanna godt hver jeg slutter med det."

Bukta på Isla Espalmador hvor

George ble tatt for "doggy-riding"

Vel, jeg hadde ikke utsatt meg for så mange ring på denne seilasen, og jeg følte at jeg uten fare for spasmer kunne skjenke i en generøs ankerdram der jeg lå på svai i den herlige lille bukta som jeg hadde helt for meg selv. En finere stund å dele med Jack Daniels kan jeg ikke forestille meg, og jeg var i ferd med å heve glasset mot aftensola, da en stemme snakket til meg fra vannet rett under hekken. "Delfinen!" tenkte jeg med en gang... "Han jeg hadde spilt for!... De hadde hatt samme kurs som meg!" Jeg satt fra meg 'Jack' på avsatsen med kompasset, og fikk fram blues harpa fort som fean. -"Ja!... Hva er'e du vil høre!" sa jeg, mens jeg samtidig bøyde meg over rekka akterut. -"Har'ru no' i mot at jæ kommer en tur ombord?" spørte dyret der nede i vannet. -"Er'ru spenna gæ'rn!" svarte jeg,"Det går jo ikke an for fean!"

Det var slik jeg traff George Benton første gang. (Men, for et øyeblikk der og da , så trodde jeg faktisk at det var en delfin som hadde spurt om å få komme ombord. Muligens har det noe med klokka i lua å gjøre.)
George hadde seilt mannskap ombord hos et tyskt ektepar, og var "kastet i land" på Isla Espalmador, etter at skipperen, uheldigvis for den virile styrmann-kokk-matrosen, hadde grepet sin kone i å elske med George (eller vice versa:-). De hadde ligget for anker der i bukta, og det var drøye to døgn siden de hadde seilt videre uten han. Det hele hadde skjedd i forbindelse med at de var en tur på land alle tre, for å strekke litt på bena.

Så ville skipperen ombord for å prøve å få kontakt med en annen båt over VHF, mens fruen ville bade og ligge på stranda en stund. Det ville George også, og skipperen rodde alene ut til skuta med gummibåten.

-"Ja.. og så bada vi og løp litt rundt på stranda da," sa George, "og før jeg visste ord av det, så var vi nede i ei grop bak no'n strå og banka på som fa'n. Hu' var noe av det kåteste jæ har vært bort'i mann!" -"Og hvordan hadde det seg at du ble tatt på fersk gjernig da?" spurte jeg. -"Vel," sa George, "Det hadde seg slik at vi var inne i en heftig runde med "doggy ride", og da kom jeg til å se skipper'n oppe i masta med kikkert. Det var trinn montert på masta ombord, og jævel'n sto helt oppunder øvre salingshorn."

Det som skjedde videre var at skipperen kom inn med gummibåt og et haglegevær som han brente av et varselskudd med, tok med seg sin nyparra brud, heiste seil og forsvant. Og derfor satt altså George Robinson Crusoe ombord hos meg i "Elvira", hvor han ble "vannet" og foret.

Et blikk mot et vakkert parti fra kneipa hvor jeg forlot George, etter våre to ville døgn på Ibiza. George er et menneske som er i besittelse av en uimotståelig sjarm og utstråling. En fyr som finner ei skute eller ei havn, uansett hvor i verden han strander. Med sin "Carmen" forsvant han opp denne trappa, og det skulle gå en måned før jeg traff han igjen

Den piktoreske havna Ciutadela på Menorca, hvor tilfeldighetene gjorde at jeg traff på George igjen en måned etter at jeg forlot han i Ibiza. Ved denne anledning var han skipper på ei tysk registrert skute.

Hvorfor han ikke hadde tatt seg over til Formentera, hvorhen han kunne ha vandret nesten tørrskodd ved fjære , ga han ingen fornuftig forklaring på. - "Neiii, hvorfor skulle jeg det?... til ei så fin uthavn som denna, kommer det alltid ei ny skute veit du," smilte han bare. Jeg tilbød han ei køye, samt å seile med til Ibiza neste dag, og han svømte inn til stranda med en plastpose, for å hente bukse, skjorte, bankkort (!) og sandaler. Det lille han hadde hatt utover dette var forsvunnet med den vonbråten skipperen og hans parringsklare frue. Det var lunch før vi trakk anker og stevnet mot Ibiza for motor. Dagen var disig og totalt uten vind, og i den vestre del av havna "fikk" jeg en plass til 3.800,- (!) Pesetas i døgnet. Det var en stiv pris den gang, og utgjorde nesten det dobbelte av hva Arendal by krevet av seilende fant året før. Der forlangte Havnevesenet 100,- Kroner, og det var vel den høyeste havneavgift overhodet i Norge på den tiden. (Men idag må man selvsagt punge ut med det tredoble og mer for 38ft. i høysesongen.)

George dro på land for å ekspandere sin garderobe noe, og vi ble enige om å ta en tur på by'n sammen da han kom tilbake. Der havnet vi sammen med en rottegjeng av forskjellig

nasjonalitet, som alle ble invitert hjem av en usedvanlig vakke spansk Carmencita, da verten i kneipa hvor vi var ikke orket mer av oss utpå natta. Det var hjem til familiens sommer residens, en praktfull villa fra en gang på 1800 tallet. Da vi ramlet inn i den store entrèen , sto der en mager ung mann og tok imot oss, med ei tverrfløyte i den ene handa og en kritt hvit Panama-hatt på hodet. Forøvrig var han splitter naken.

Det var bror til Carmen, som beklaget sitt lette antrekk, men som han forklarte med at han ikke ventet besøk på denne tiden av døgnet. -"Men hatt har'ru ser'jæ!" var det en hollender som sa. -"Ja," svarte det spanske skjelettet med fløyte, idet det svingte av seg hatten og bukket elegant, samtidig som det tilføyde, -"Hatt tok jeg selvsagt på da jeg hørt at det kom folk opp trappen." Vel, hatten tok han på seg igjen, men forøvrig forble han splitter naken de to døgn jeg oppholdt meg i villaen.

Grass ble fortsatt omsatt fritt i Spania på 80-tallet, og de fleste i rottegjengen hadde en joint gående. Røyken lå tett, og for de to-tre av oss i banden på 10-12, som sverget til kun rødvin, så var atmosfæren i seg selv så potent, at jeg hadde innsett det allerede nede på kneipa; det var ikke rødvine alene som skapte opplevelsen av berusende lykke i nucleus accumbens inne i mitt limbiske system. Det ble to døgn med et jævla haraball, og da jeg veltet meg ut av selskapet etter femti timer, som jeg kun husker bruddstykker av, var de aller fleste inspirert av skjelettet, og var kun ikledd ei truse eller en hatt på hodet. Utover det, intet. Den eneste med tverrfløyte i den en handa, var imidlertid skjelettet. De andre hadde joints.

I ti-tiden på formiddagen var det ei klokke som ringte oppe i min skallen, og jeg hørte tydelig en en stemme mellom mine to ører som varslet noe om at jeg var på kollisjonskurs med meg selv. Jeg hadde vel slumret hen en kort stund vil jeg anta, og det var ei immaginær "klokke under lua" som varslet om at femten minutter var oppbrukt. Og ei klokke som ringer skal man ikke gi blaffen i. Jeg vinket George farvel. Han hadde rigget seg til i et hjørne med Carmencita, som han hadde kapret allerede før haraballet startet. -"Vent litt Brandy." ropte han i det jeg gikk mot entrèen og utgangsdøra. -"Brandy!... vent litt for faen!"! En fisk som har ligget på brygga ei stund, for så å bli

vippa tilvanns igjen, må føle det jeg følte da jeg kom ut i lufta der oppe på haugen den morgenen. Min hjerne hadde jo delvis vendt seg av med behovet for oksygen i løpet av rotte reset den hadde vært med på de siste 40 timer, og plutselige åndedrag bestående av 21% oksygen ble et mega sjokk for kontroll systemet. Det var flaks at det fantes vegger å støtte seg til, og jeg var ved trappa ned til kneipa hvor det hele hadde startet, da jeg hørte George og Carmen komme flagrende bak meg. De var begge uten uten noe på hodet, men hadde klær på.

Vi satt oss på kneipa ved et bord ute, og da pilsen kom på bordet sa jeg, -" Jeg har tenkt på det George, men jeg kommer til å seile hjem til Norge til høsten... så med mindre du vil mot nord, så jeg er redd for at du må finne deg en annen båt." George ville ikke nordover men vestover og sørover, og etter at vi hadde tømt glassene ga han meg en kraftig neve og et slag på skulderen. -"It was nice meeting you Brandy!" -"The same to you George... and no more 'skipper wife' in the future!" Sammen med Carmen forsvant han opp trappene uten å se seg tilbake.

Jeg svaiet meg ned til havna, hvor min lunefulle og krevende dame lå og ventet. Der slang jeg meg ned på benken i salongen, og var borte vekk før jeg visste av det. Men allerede i to-tiden på ettermiddagen var jeg på vei ut av den tildels illeluktende havna, med kurs om nord-øst under en frisk bris om vest. Målet for min seilas til Balearene, var å besøke (seile rundt) alle øyene, og nå var jeg underveis. Fortsatt hang det litt lurv igjen i kroppen, men rester av rødvin, canabis og gudene vet hva, ble langsomt luftet ut av systemet med hvert åndedrag med frisk sjøluft. Jeg hadde merket av på kartet et par anbefalte ankerplasser på sør-øst kysten av Ibiza, hvor jeg ville overnatte før jeg satt kurs mot Isla Cabrera, som var mitt neste mål. Kort etter 0600 neste morgen, var jeg under seil igjen

"Elvira" i ei uthavn senhøstes på Tjörn i Sverige, etter hjemkomsten til Norge, 20. aug.1988

med kursen satt til 081 grader, og en fin bris om sydvest som dreide nesten rak vest etter at jeg var kommet klar av land. Det utviklet seg til en herlig og avslappende seilas under en noe vekslende vind, med kun fokk og storseil satt. Jeg ankret opp i den fine naturlige havna på Isla Cabrera, fem minutter etter midnatt, og loggen viste utseilt distanse: 68 mil. Nesten 5,7 knop i snitt er behagelig og brukbart på lange strekk. (For landkrabber må her understrekes at det dreier seg om sjømil (nautiske mi)l. Ei sjømil er ca. et lengdeminutt på jordas "storsirkel". Men uttrykt helt nøyaktig, er den internasjonale nautiske mil fastsatt til å være 1.852 meter.) Isla Cabrera var (er fortsatt?) et militært område, men det ble akseptert uten innvendinger at man ankret i bukta, og ei lita militær kantine som lå

der, avla jeg også et par besøk og konsumerte noen pils med soldater på frivakt. Der solgte de også brød til forbi-seilende fant. Jeg har aldri vært tilbake der, men har lest at det idag er erklært som naturreservat, og at du må søke tillatelse om oppankring, da antall anløp er begrenset til 50 (!) per dag. Jeg lå der i tre døgn den gang, og over det tidsrum var det kun en båt innom bukta foruten meg. Den lå på svai som jeg gjorde, men kun ei natt. Det var ei naturperle uten turister, og bukta hadde vann i alle varianter av blått. Et paradis.

Det er bare utrolig fint å kunne droppe anker i ei skjerma lita bukt,

elle i ei perfekt og totalt skjerma naturlig havn som Puerto Cabrera.

I ei lita militær kantine serverte de øl og vin. De solgte også brød til forbi seilende fant. Men myggen var lei der om kvelden. Det hadde kanskje med løkta på veggen å gjøre, og at myggen ikke hadde så store utvalget å ta fra :-)

En måned seinere sèg jeg langsomt in bukta til Ciudadela på vestkysten av Menorca. Det lå femten-tjue båter i den gamle havna med anker kjetting ille sprikende i ymse retninger. Aleine ombord ville det by på problemer å bakke inn og la ankeret gå uten at jeg kom til å krysse et av de som lå der, og jeg var iferd med å finne en plass hvor jeg kunne ligge på svai, da jeg hørte en kjent stemme fra en 38 ft. Hallberg Rassy, -"Brandy!..you shit head!.. kom og legg deg her på meg!.. vi kan ro ut et anker etterpå!" Der sto doggy-back-rider George i cockpiten på ei flott skute med tysk flagg vaiende på hekken.

Det var et skritt i land, og vi skrevet inne på restauranten "El Bribon", hvor vi slo oss ned etter at anker var rodd ut og tamp i land var gjort fast. Vi bestilte raskt ei flaske rødvin og noen tapas, og jeg sa, -"Fortell!"

-"Dette er skuta som "akterutseilte" meg på Isla Espalmador, og jeg er den nye skipper'n ombord... Captn. "doggy-back" George

Benton Jr. in person... at your service!" Han gliste sitt brede litt frekke smil, og løftet glasset mot meg i den varme sola, til klukk fra bølger som skvulpet mot skroga og steinbrygga under oss, og George

fortalte. at etter at vi skiltes hadde han blitt boende hjemme hos Carmen i nesten to uker, som mer eller mindre hadde vært et sammenhengende party. Men en dag han var ute for å trekke luft, gikk han som vanlig en tur ned i havna for å se om der var noen som søkte mannskap.

Og hvem treffer han der, andre enn "fruen" fra bukta på Isla Espalmador!. I dagene etter at de hadde forlatt George på stranda, hadde det utviklet seg et rent helvete ombord, hadde hun fortalt, og etter et par havner hadde de seilt til Ibiza (byen), hvorfra skipperen fløy vonbråten hjem til Tyskland. Det hadde seg nemmelig slik, at den arge skipper ikke var skutas reder, men det var derimot "fruen". Ei heller var "fruen" skipperens frue, men kun hans samboer. Og der lå hun i Ibiza da, uten skipper, men med skute i havna og pengene som skal til for å leve godt som seilende fant. I fortvilelsen dukker så elskeren fra stranda på Isla Espalmador opp!. Snakk om dame med gullhår i... i... ja i "der du veit."

Vel, sjansen for at de skulle treffe på hverandre igjen, var vel omtrent like liten som at jeg skulle treffe på George igjen, men et gammelt kinesisk ordtak sier, -"Har man truffet hverandre en gang, så treffes man igjen nok en gang... før livet er omme." Og! det synes å være sannhet i gammel kinesisk visdom.

Dama med flaks kom tilbake fra en handle tur oppe i Ciudadela, og du verden for

for ei flott berte. Og på toppen av det hele hadde hun egen skute i tillegg til

feit lommebok! Ikke rart at Georg smilte enda bredere og oftere enn hva

jeg kunne huske fra Ibiza. Vi hadde tre fine dager sammen før vi begge

heiste seil.. med løfte om å holde kontakt. De ville seile litt innover i

Middelhavet, før de satt kurs mot Kanariøyene, for derfra å hoppe

over til Karibien. Jeg seilte videre rundt Balearene en måned til,

før jeg satt kurs tilbake mot Altea.Men det kom dessverre

aldri noe brev, kort eller melding fra det lykkelige paret.

Selv skrev jeg et par kort og et brev til havner som de

etter planen skulle besøke, men som sagt, det kom

aldri et ord som bekreftet at de og skuta hadde "fair

winds and happy sailing". Lenge har jeg søkt etter et

eller annet gammelt ordtak sier at man møtes igjen også

en tredje gang, men uten hell. Derfor vil det vel for alltid

forbli slutten på min historien om Georg, der vi seilte i hver

vår retning utenfor bukta som danner innseilingen til Ciudadela.

Et skisse jeg gjorde fra Altea på sommeren `88 rett før jeg heiste seil for å seile hjem til Norge. Lite visste jeg den gang om, at jeg bare få år senere skulle kjøpe meg bolig annet sted inne i bukta, og tilbringe mine vintre her. Hadde jeg vintret i en annen havn i 87-88, så hadde jeg muligens ikke "ankret opp" i Albir. (?)

Som allerede nevnt, varte min seilas rundt Balearene nok en måned, og jeg var tilbake i havna i Altea 1.7.'88. Men det ligger andre opplevelser fra denne og andre seilasen, som nok også finner veien hit til denne siden vil jeg anta. For er det noe å "juge" litt om, så har jo Brandulph

en tendens til å gripe tak i det ;-) Etter ei snau uke i Altea lot jeg taket i brygga slippe, og 7. juli var jeg underveis vestover langs kysten, med ringefanden i ull-lua og mye god vin stuvet bort. Faktisk så godt stuvet bort, at jeg fant igjen et par flasker ombord flere år senere, da jeg en sommer lå nede ved Gamle Hellesund på Sørlandet . Flaskene var uten etikett, men Rioja'n hadde ikke tatt nevneverdig skade av varierende temperatur, og mer enn to tusen nautiske mil før korken ble trukket. Nå bør det kanskje her legges til at jeg, med prisen på slik vare i Norge, ikke er overmåte kresen når det kommer til raude vinar.

Vel, da står det bare igjen å takke for at du ble med på denne seilasen, og skulle du treffe på George, så be han for all del å ta kontakt! Han når meg her!

Stå fram i manndom og villskap!.... "vivere non est necesse, navigare necesse est" ... men glem ikke å ha ei klokke i lua. :-)

Brandulph

Et forbannet post scriptum!

Da jeg har fått henvendelser fra landkrabber, som både betviler at der finnes delfiner i Middelhavet, og ikke minst, betviler at delfiner liker å lytte til tonene fra ei blues harpe, har jeg funnet det nødvendig å grave fram bevis blant gamle bilder fra seilasen til Isla Espalmador. Jeg håper nedenstående dokumentasjon holder for de fleste! Dermed regner jeg denne saken ute av verden en gang for alle. Det er jo som fean at jeg må kaste bort tid på saker som er allmen viten, til og med i Timbuktu.

Brandulph Christophersèn

( Fhv. Admiral på s/y"Elvira" )

Ja-jaaa-JA!.. Den ene ser ut som ei jævla ku!...det

ser jæ og for fean! Men det kommer av at Fata

Morgana speller oss et pek.... Et helt vanlig

fenomen tell sjøss det der. Hu' kan omvandle

sæ tell hva'a vil veit du! Jadda-jadda... jæ

har sett mange Morgan le Fay te' sjøss opp

gjennom åra. Som elg har jæ sett'a au!

Litt slummer hadde jeg hatt underveis også. Jeg pleide å ha et lite batteri drevet vekkerur, som jeg stakk opp i ei blå strikka lue jeg brukte til å beskytte min sporadisk bevokste skalle mot sola med. Det lille uret ringte hvert 15de minutt, hvilket sikret