Reisebrev
fra
Monte Gordo
fra
Monte Gordo
Reisebrev
fra
Monte Gordo
fra
Monte Gordo
1.
2.
Monte Gordo, Portugal, i mars 1999
Kjære Mor,
Som du ser, har vi kommet oss til Portugal. "Vila Real (de Santo Antonio)", ligger på kysten av Atlanterhavet, ved munningen av grense elven "Guadiana" på portugisisk side. På andre siden av elven, på spansk side, ligger "Ayamonte", hvor min gode venn og poet, Kjell-Erik, er begeistret eier av en ruin som han i lettere animert tilstand, hevder han vil gjøre til sitt permanente hjem en gang i framtiden.
Et par kilometer vest om "Vila Real", står vi parkert med vårt lille femten år gamle rullende palass, "Schnucke", på en campingplass i "Monte Gordo", et stenkast fra stranden. En strand som strekker seg vestover så langt øyet rekker, helt til en odde i horisonten, hvor hav møter himmel.
En dag vandret jeg dit hen, til odden ut i havet, hvor jeg oppdaget at stranden strakk seg videre... så langt øyet rekker.
Østover, forbi Vindtorns ruin, ligger det også uendelige strender, og kanskje er det de han tenker på når han i sitt siste verk skriver; "Nå har virkeligheten vendt tilbake til mitt grenseløse toalettrum... den ligger og vrir seg på sandgulvet og nekter hårdnakket å bade."
Forleden var jeg nede på stranden med poetens grenseløse toalettrum i tankene, hvor jeg pisset inn i solnedgangen, mens bølgene som rullet inn over stranden fikk mine føtter til langsomt å synke ned i sanden.
Nå har virkeligheten vendt tilbake ... det var noe uvirkelig med det hele, og innen det siste drypp var ristet av og falt glitrende ned i en bølge som mykt klamret seg om mine ben, var mine 187 cm redusert til fattige 160. Virkeligheten hadde vendt tilbake! Hadde mitt gryende prostata besvær vært noe lenger fremskredet,ville jeg vært redusert til en pygme... til en mann uten ben!
Aldrende menn, med langsom urinering, bør underrettes om hvilken fare de begir seg inn i, dersom de går ned på stranden og pisser inn i aftensolen. De bør lære seg til å holde sitt på det tørre.
Denne gangen gikk alt vel. Jeg maktet å trekke mine ben ut av poetens grenseløse toalettrum, uten å bade. Men grepet var mektig, og neste gang - dersom jeg nok en gang utsetter meg for slik farefull lystpissing mot en synkende sol - vil kanskje virkeligheten bade i tidevannet... med dertil katastrofale følger.
Siste natt hadde vi et forferdelig uvær, med kraftig regn som trommet hardt på taket av vogna. Det vekket meg opp i en drøm som var det reneste mareritt fra virkeligheten! En drøm som både var i farger, uhyggelig og svært reell. Ja faktum er... hadde det ikke vært for at uværet kom som en reddende engel, tør jeg ikke tenke på hvilket tragisk ende marerittet ville hatt.
I drømmen var jeg var nede på stranda og pisset inn i aftensolen, slik jeg hadde gjort få dager tidligere, med den enorme forskjell, at jeg var sunket ned i sanden... helt til snoppen! "Nå har virkeligheten vendt tilbake til mitt grenseløse toalettrum... Mon tro om Vindtorn har hatt en slik opplevelse? Og jeg som aldri husker noe av hva jeg drømmer... og så kommer en slik drøm... forferdelig! Begravet helt ned til snoppen!
Vår mobile finca har til tider naboer som er mer underlig i sin adferd enn hva jeg er, og for tiden har vi flere slike merkverdige naboer. En kommer fra DDR (tidligere Øst Tyskland) og bærer oppnavnet "Stasi". (Stasi - Statssicherheitsdienst- var, som du muligens vet, navnet på den såkalte sikkerhetstjenesten i tidligere DDR.) Han hevder imidlertid, at han forlot DDR allerede før den beryktede muren ble reist, mens de andre naboene, som også er tyskere (fra BRD), med bestemthet hevder at så ikke er tilfelle. -"Han har alt for mye penger, han er et gedigent rasshøl, og var derfor utvilsomt knyttet til Stasi!" ble jeg fortalt dagen etter vår ankomst. Basta.
Etter hva jeg forstår, var naboskapet lenge i skjønneste orden i den tyske "kolonien", men muligens hadde de etter en viss tid i "edens have", et visst behov for en konflikt som kunne fyre opp under den behagelige lediggang. (?) For, det er ikke bare-bare, å mester et liv med dager som for noen, kun er fylt av hav, sol og sand... og sene rødvin kvelder, dersom en ikke i tillegg har en fornuftige hobby som stimulerer de grå celler.
Hvorom alt er, så har "Stasi" en merkverdig hobby. Den går ut på å rake sammen barnåler fra de mange furuene på plasse Barnålene legger han så ut som "asfalt" på de mange stier han etter hvert har anlagt i forskjellige retninger fra sitt domicil. Og, her nærmer jeg meg konflikten på campen, som etter hvert omfatter flere nasjoner.
Striden tok form med Heinrich fra Bayern, som var nærmeste nabo med "Stasi". Han hadde, i uvitenhet, raket bort noe av Stasis veinett da han ankom campen, noe som hadde ført til et meget anstrengt naboforhold fra deres første dag. Imidlertd, full krig, hvor selsomme våpen blir benyttet, utviklet seg først etter at Heinrich fikk en alvorlig lungebetendelse og vendte hjem til Tyskland sammen med sin kone.
"Stasi", som inntil da, hadde begrenset sitt misbehag med grynt og olme blikk, flippet nå totalt ut. Da syketransporten forsvant, viftet han vilt med to stinkfingre, mens han skrek i hes triumf, -"Gut-guuut! Das ist zwei Arschlöcher weniger!"
To tyske venner og naboer av Heinrich, Udo og Wolfgang, mislikte at deres venn ble omtalt som rasshøl, og klekket per omgående ut sin hevnaksjoner mot "Stasi".
Sardiner og fet makrell ble urenset lagt i sola for kveldens grill... med håp om vind om syd som det sedvanlig er på campen. Slik vind ville føre eimen av brent, feit, halvrotten fisk rett mot "Stasi", med grillen i riktig posisjon. Det ble full klaff. Da "Stasi" med frue hadde satt seg ut for å spise kveldsmat, ble makrell og sild lagt på grillen, og de to ble langsom hyllet inn av den sure eimen.
"Stasi" tro nå til med hva han vel trodde var et sikkert mottrekk. Han halte fram medisinske journaler som stadfestet at han kronisk asthma, bronchitis, lunge emfysi, sardin alergi og hva det nå enn var han hadde å slå i bordet med av sykdommer. Hans frue hentet en representant fra campens ledelse, og "Stasi" slo sine sykejournaler i bordet mens han rettet en klagende finger mot de to grillende herrer.
Representanten fra campen hadde stor forståelse for pustebesvær, men forklarte, at "grilling and camp fires are allowed". Da "Stasi" så fremmet ankepunktet om, at eimen fra sardinene som ble grillet var det vesentlige problem, led han det totale nederlag. Han hadde trædet på portugisernes nasjonalrett og helligdom framfor noe, for duften (eimen) av grillet sardin, er portugisernes absolutte gastronomiske høydepunkt.
Med dette begredelige nederlag, trakk "Stasi" seg tilbake i sin vogn for å tenke ut mottrekk, men Udo og Wolfgang hadde allerede sitt neste trekk klart, der de satt med sin rødvin og nød seieren, med grillet gisk og fiskeavfall i plastposer ved sine føtter.
På campen streifer det om en stort antall katter og noen få hunder, etter at mørket og stillheten har lagt seg rundt midnatt, og sammen med innholdet av de to plastposene utgjorde de arsenalet i det neste angrep fra de tyske utgaver av Knoll &Tott.
Den grillede fisken ble fordelt rundt ug under "Stasi"s vogn og fiskeavfall ble forsiktig lagt opp på taket med hjelp av en langskaftet feiekost. En del av fiskeavfallet ble spart til senere. Kort tid etter midnatt kom de første kattene, og så et par villhunder. Resultatet var et ti-tall katter som forskanset seg oppe på taket, hvor de pisset og spiste fiskeavfall, mens de to hundene kjempet om retten til grillet fisk.
Med stenkasting, eder og forbannelser, maktet "Stasi" å jage bort bikkjene, men å jage kattene ned fra taket, maktet han ikke. Det var 2:0 til Udo og Wolfgang
Fiskeavfallet de hadde spart og som ble oppbevart i en tett tilknyttet plastpose, ble oppbevartfor neste operasjon. Udo forklarte at det måtte ligge og gjære en stund før den fulle odør var oppnådd. Hans hund, Cesar", som var nesten blind og stokk stein døv, men som fortsatt hadde luktesansen i behold, var stadig borte og sniffet på stinkbomben.
-"Når Cesar ikke lukter på den lenger, da er den klar til bruk," forklarte Wolfgang, som hevdet å ha erfaring på området fra sine unge år.
Men "Stasi" var ikke uten mottrekk i denne latterlige krigen.
På uforklarlig vis gikk det stadig nedover med ladingen av forbruk batteriene, både hos Udo og Wolfgang, som om strømmen var borte om natten, men når de sjekket sine kontekter, var de plugget inn. Likeledes hadde de begge kun flimmer på skjermen når de slo på TV'n om kvelden.
det hersket ingen tvil i leieren; "Stasi" var ute og trakk ut kontaktene etter ad de hadde gått til ro, og plugget inn igjen før de sto opp på formiddagen. Samtidig var han borte og vred litt på satellite antennene, slik at signalet forsvant.
Vaktpost ble satt ut for å gripe fyren, men uvisst av hvilken grunn, problemet fortsatte. Hvorvidt vaktposten sov eller "Stasi" var i besittelse av magiske evner, skal være usagt. Imidlertid, etter to feilslåtte vakt-netter, ble det besluttet å anvende en mer avansert overvåking.
Udo som er en dreven fyr innen elektronikkens verden, rigget opp en bevegelsesmelder med høyfrekvent alarm, som han koblet til en lyskaster kjøpt inn for anledningen. det hele ble gjort da "Stasi" med fru var ute for å handle.
Den påfølgende natt ble gjerningsmannen tatt in flagranti, der han forsøkte å skjule seg bak Udos antenne. -"Hei! sa han med forskremte øyne ,"jeg var på vei til toalettet... og så gikk alarmen... jeg fikk nesten sjokk!... jeg fikk sjokk!"
Cesar hadde nå begyn å holde god avstand fra posen med fiskeavfall, og påfølgende natt ble det fordelt under det grønne teppet Stasi hadde utenfor inngangen til sitt mobile hjem. Litt ble også skjøvet godt inn i hans sko som sto på teppet. Den påfølgende morgen kom "Stasi" ut som sedvanlig, og tredde sine bare føtter inn i sine åpne sko for å gå til det kombinerte toalett og dusj huset.
Den eneste unormale denne morgenen, var en flokk katter som satt i nærheten av hans vogn, og at noen av dem fulgte etter han på hans vei til morgen toalett. De lusket også etter han på veien tilbake, hvor noen katter krafset feberilsk i det grønne teppet.
Teppet ble rullet sammen og kastet utpå dagen, sammen med fiskerask og befengt sand, men skoene har han fortsatt, og det er stadig katter å se i hans nærhet.
Som nevnt hadde "Stasi" anlagt en vei rett ved siden av vårt hjem. Det var hans vei mot dusj og toalett facilitetene, og en dag kom Michael og Cecily, et engelskt ektepar, og parkerte der... midt over hans sti, og de var iferd med å skjenke sin formiddags-te da "Stasi" kom fykende.
Med veivende armer skrek han at de hadde parkert på hans sti. _"Verschwinden!.. hau ab!... aber sofort" skrek han,"... og det med en eneste gang!"
De nyankommende, som ikke forsto et ord av hva den opprømte mannen skrek, sto der med med ansikt som spørsmålstegn iblandet lettere angst.
-"Hau ab!", skrek han igjen, og da han fikk øye på meg skrek han, -" Oversett til engelsk!... Rasshøla forstår jo ikke et jævla ord tysk!"
-"Stasi", svarte jeg,"Klapper du ikke igjen saksa og forsvinner med den feite ræva di per omgående, så skal jeg personlig rake sammen hver jævla barnål som du har lagt ut, og brenne dem på bålet i kveld!"
Han tenkte kjapt, slo ut med armene og stampet hjem til seg selv på restene av barnålstien, mens han mumlet, -"Fordømte norske drittsekk... jævla engelske rasshøl." det var selvsagt bedre å avse noen meter til England, enn å miste hele veinettet.
Gisela og jeg ble innvitert til te og kjeks av våre nye naboer, og etter en stund spurte Michael meg, -"And what was that all about?" Jeg fortalte da om "Stasi", om hans veinett, og den pågående krig mellom representanter fra det gamle og det nye Tyskland. -"Vel," sa Cecily,"En heller usympatisk mann... og dessuten hadde han en forferdelig ånde... nærmest som rotten fisk." -"Nei Cecily," svarte jeg, "Det er ikke hans ånde du merket, men eimen fra hans sko."
Senere på dagen kom "Stasi" forbi vogna vår, og da han så meg sitte der i ettermiddagens varme vintersol, sa han, -"Jeg skulle gjerne likt å se hvordan du hadde tatt det, dersom noen kom og ødela noe du hadde laget."
Vel mor, "Stasi" er jo inne på noe der selvsagt, og det er ikke til å ungå at jeg nærer en viss medlidenhet for fyren. Men bortsett fra det, så ser du av dette brevets innhold at, det er ikke bare sol og sommer å bo i et slikt mobilt hjem, men fordelen er at en raskt kan flytte, dersom naboen ikke er den en gjerne vil ha.
Saludos og slutt for denne gang.
Kjære Mor,
Som du ser, har vi kommet oss til Portugal. "Vila Real (de Santo Antonio)", ligger på kysten av Atlanterhavet, ved munningen av grense elven "Guadiana" på portugisisk side. På andre siden av elven, på spansk side, ligger "Ayamonte", hvor min gode venn og poet, Kjell-Erik, er begeistret eier av en ruin som han i lettere animert tilstand, hevder han vil gjøre til sitt permanente hjem en gang i framtiden.
Et par kilometer vest om "Vila Real", står vi parkert med vårt lille femten år gamle rullende palass, "Schnucke", på en campingplass i "Monte Gordo", et stenkast fra stranden. En strand som strekker seg vestover så langt øyet rekker, helt til en odde i horisonten, hvor hav møter himmel.
En dag vandret jeg dit hen, til odden ut i havet, hvor jeg oppdaget at stranden strakk seg videre... så langt øyet rekker.
Østover, forbi Vindtorns ruin, ligger det også uendelige strender, og kanskje er det de han tenker på når han i sitt siste verk skriver; "Nå har virkeligheten vendt tilbake til mitt grenseløse toalettrum... den ligger og vrir seg på sandgulvet og nekter hårdnakket å bade."
Forleden var jeg nede på stranden med poetens grenseløse toalettrum i tankene, hvor jeg pisset inn i solnedgangen, mens bølgene som rullet inn over stranden fikk mine føtter til langsomt å synke ned i sanden.
Nå har virkeligheten vendt tilbake ... det var noe uvirkelig med det hele, og innen det siste drypp var ristet av og falt glitrende ned i en bølge som mykt klamret seg om mine ben, var mine 187 cm redusert til fattige 160. Virkeligheten hadde vendt tilbake! Hadde mitt gryende prostata besvær vært noe lenger fremskredet,ville jeg vært redusert til en pygme... til en mann uten ben!
Aldrende menn, med langsom urinering, bør underrettes om hvilken fare de begir seg inn i, dersom de går ned på stranden og pisser inn i aftensolen. De bør lære seg til å holde sitt på det tørre.
Denne gangen gikk alt vel. Jeg maktet å trekke mine ben ut av poetens grenseløse toalettrum, uten å bade. Men grepet var mektig, og neste gang - dersom jeg nok en gang utsetter meg for slik farefull lystpissing mot en synkende sol - vil kanskje virkeligheten bade i tidevannet... med dertil katastrofale følger.
Siste natt hadde vi et forferdelig uvær, med kraftig regn som trommet hardt på taket av vogna. Det vekket meg opp i en drøm som var det reneste mareritt fra virkeligheten! En drøm som både var i farger, uhyggelig og svært reell. Ja faktum er... hadde det ikke vært for at uværet kom som en reddende engel, tør jeg ikke tenke på hvilket tragisk ende marerittet ville hatt.
I drømmen var jeg var nede på stranda og pisset inn i aftensolen, slik jeg hadde gjort få dager tidligere, med den enorme forskjell, at jeg var sunket ned i sanden... helt til snoppen! "Nå har virkeligheten vendt tilbake til mitt grenseløse toalettrum... Mon tro om Vindtorn har hatt en slik opplevelse? Og jeg som aldri husker noe av hva jeg drømmer... og så kommer en slik drøm... forferdelig! Begravet helt ned til snoppen!
Vår mobile finca har til tider naboer som er mer underlig i sin adferd enn hva jeg er, og for tiden har vi flere slike merkverdige naboer. En kommer fra DDR (tidligere Øst Tyskland) og bærer oppnavnet "Stasi". (Stasi - Statssicherheitsdienst- var, som du muligens vet, navnet på den såkalte sikkerhetstjenesten i tidligere DDR.) Han hevder imidlertid, at han forlot DDR allerede før den beryktede muren ble reist, mens de andre naboene, som også er tyskere (fra BRD), med bestemthet hevder at så ikke er tilfelle. -"Han har alt for mye penger, han er et gedigent rasshøl, og var derfor utvilsomt knyttet til Stasi!" ble jeg fortalt dagen etter vår ankomst. Basta.
Etter hva jeg forstår, var naboskapet lenge i skjønneste orden i den tyske "kolonien", men muligens hadde de etter en viss tid i "edens have", et visst behov for en konflikt som kunne fyre opp under den behagelige lediggang. (?) For, det er ikke bare-bare, å mester et liv med dager som for noen, kun er fylt av hav, sol og sand... og sene rødvin kvelder, dersom en ikke i tillegg har en fornuftige hobby som stimulerer de grå celler.
Hvorom alt er, så har "Stasi" en merkverdig hobby. Den går ut på å rake sammen barnåler fra de mange furuene på plasse Barnålene legger han så ut som "asfalt" på de mange stier han etter hvert har anlagt i forskjellige retninger fra sitt domicil. Og, her nærmer jeg meg konflikten på campen, som etter hvert omfatter flere nasjoner.
Striden tok form med Heinrich fra Bayern, som var nærmeste nabo med "Stasi". Han hadde, i uvitenhet, raket bort noe av Stasis veinett da han ankom campen, noe som hadde ført til et meget anstrengt naboforhold fra deres første dag. Imidlertd, full krig, hvor selsomme våpen blir benyttet, utviklet seg først etter at Heinrich fikk en alvorlig lungebetendelse og vendte hjem til Tyskland sammen med sin kone.
"Stasi", som inntil da, hadde begrenset sitt misbehag med grynt og olme blikk, flippet nå totalt ut. Da syketransporten forsvant, viftet han vilt med to stinkfingre, mens han skrek i hes triumf, -"Gut-guuut! Das ist zwei Arschlöcher weniger!"
To tyske venner og naboer av Heinrich, Udo og Wolfgang, mislikte at deres venn ble omtalt som rasshøl, og klekket per omgående ut sin hevnaksjoner mot "Stasi".
Sardiner og fet makrell ble urenset lagt i sola for kveldens grill... med håp om vind om syd som det sedvanlig er på campen. Slik vind ville føre eimen av brent, feit, halvrotten fisk rett mot "Stasi", med grillen i riktig posisjon. Det ble full klaff. Da "Stasi" med frue hadde satt seg ut for å spise kveldsmat, ble makrell og sild lagt på grillen, og de to ble langsom hyllet inn av den sure eimen.
"Stasi" tro nå til med hva han vel trodde var et sikkert mottrekk. Han halte fram medisinske journaler som stadfestet at han kronisk asthma, bronchitis, lunge emfysi, sardin alergi og hva det nå enn var han hadde å slå i bordet med av sykdommer. Hans frue hentet en representant fra campens ledelse, og "Stasi" slo sine sykejournaler i bordet mens han rettet en klagende finger mot de to grillende herrer.
Representanten fra campen hadde stor forståelse for pustebesvær, men forklarte, at "grilling and camp fires are allowed". Da "Stasi" så fremmet ankepunktet om, at eimen fra sardinene som ble grillet var det vesentlige problem, led han det totale nederlag. Han hadde trædet på portugisernes nasjonalrett og helligdom framfor noe, for duften (eimen) av grillet sardin, er portugisernes absolutte gastronomiske høydepunkt.
Med dette begredelige nederlag, trakk "Stasi" seg tilbake i sin vogn for å tenke ut mottrekk, men Udo og Wolfgang hadde allerede sitt neste trekk klart, der de satt med sin rødvin og nød seieren, med grillet gisk og fiskeavfall i plastposer ved sine føtter.
På campen streifer det om en stort antall katter og noen få hunder, etter at mørket og stillheten har lagt seg rundt midnatt, og sammen med innholdet av de to plastposene utgjorde de arsenalet i det neste angrep fra de tyske utgaver av Knoll &Tott.
Den grillede fisken ble fordelt rundt ug under "Stasi"s vogn og fiskeavfall ble forsiktig lagt opp på taket med hjelp av en langskaftet feiekost. En del av fiskeavfallet ble spart til senere. Kort tid etter midnatt kom de første kattene, og så et par villhunder. Resultatet var et ti-tall katter som forskanset seg oppe på taket, hvor de pisset og spiste fiskeavfall, mens de to hundene kjempet om retten til grillet fisk.
Med stenkasting, eder og forbannelser, maktet "Stasi" å jage bort bikkjene, men å jage kattene ned fra taket, maktet han ikke. Det var 2:0 til Udo og Wolfgang
Fiskeavfallet de hadde spart og som ble oppbevart i en tett tilknyttet plastpose, ble oppbevartfor neste operasjon. Udo forklarte at det måtte ligge og gjære en stund før den fulle odør var oppnådd. Hans hund, Cesar", som var nesten blind og stokk stein døv, men som fortsatt hadde luktesansen i behold, var stadig borte og sniffet på stinkbomben.
-"Når Cesar ikke lukter på den lenger, da er den klar til bruk," forklarte Wolfgang, som hevdet å ha erfaring på området fra sine unge år.
Men "Stasi" var ikke uten mottrekk i denne latterlige krigen.
På uforklarlig vis gikk det stadig nedover med ladingen av forbruk batteriene, både hos Udo og Wolfgang, som om strømmen var borte om natten, men når de sjekket sine kontekter, var de plugget inn. Likeledes hadde de begge kun flimmer på skjermen når de slo på TV'n om kvelden.
det hersket ingen tvil i leieren; "Stasi" var ute og trakk ut kontaktene etter ad de hadde gått til ro, og plugget inn igjen før de sto opp på formiddagen. Samtidig var han borte og vred litt på satellite antennene, slik at signalet forsvant.
Vaktpost ble satt ut for å gripe fyren, men uvisst av hvilken grunn, problemet fortsatte. Hvorvidt vaktposten sov eller "Stasi" var i besittelse av magiske evner, skal være usagt. Imidlertid, etter to feilslåtte vakt-netter, ble det besluttet å anvende en mer avansert overvåking.
Udo som er en dreven fyr innen elektronikkens verden, rigget opp en bevegelsesmelder med høyfrekvent alarm, som han koblet til en lyskaster kjøpt inn for anledningen. det hele ble gjort da "Stasi" med fru var ute for å handle.
Den påfølgende natt ble gjerningsmannen tatt in flagranti, der han forsøkte å skjule seg bak Udos antenne. -"Hei! sa han med forskremte øyne ,"jeg var på vei til toalettet... og så gikk alarmen... jeg fikk nesten sjokk!... jeg fikk sjokk!"
Cesar hadde nå begyn å holde god avstand fra posen med fiskeavfall, og påfølgende natt ble det fordelt under det grønne teppet Stasi hadde utenfor inngangen til sitt mobile hjem. Litt ble også skjøvet godt inn i hans sko som sto på teppet. Den påfølgende morgen kom "Stasi" ut som sedvanlig, og tredde sine bare føtter inn i sine åpne sko for å gå til det kombinerte toalett og dusj huset.
Den eneste unormale denne morgenen, var en flokk katter som satt i nærheten av hans vogn, og at noen av dem fulgte etter han på hans vei til morgen toalett. De lusket også etter han på veien tilbake, hvor noen katter krafset feberilsk i det grønne teppet.
Teppet ble rullet sammen og kastet utpå dagen, sammen med fiskerask og befengt sand, men skoene har han fortsatt, og det er stadig katter å se i hans nærhet.
Som nevnt hadde "Stasi" anlagt en vei rett ved siden av vårt hjem. Det var hans vei mot dusj og toalett facilitetene, og en dag kom Michael og Cecily, et engelskt ektepar, og parkerte der... midt over hans sti, og de var iferd med å skjenke sin formiddags-te da "Stasi" kom fykende.
Med veivende armer skrek han at de hadde parkert på hans sti. _"Verschwinden!.. hau ab!... aber sofort" skrek han,"... og det med en eneste gang!"
De nyankommende, som ikke forsto et ord av hva den opprømte mannen skrek, sto der med med ansikt som spørsmålstegn iblandet lettere angst.
-"Hau ab!", skrek han igjen, og da han fikk øye på meg skrek han, -" Oversett til engelsk!... Rasshøla forstår jo ikke et jævla ord tysk!"
-"Stasi", svarte jeg,"Klapper du ikke igjen saksa og forsvinner med den feite ræva di per omgående, så skal jeg personlig rake sammen hver jævla barnål som du har lagt ut, og brenne dem på bålet i kveld!"
Han tenkte kjapt, slo ut med armene og stampet hjem til seg selv på restene av barnålstien, mens han mumlet, -"Fordømte norske drittsekk... jævla engelske rasshøl." det var selvsagt bedre å avse noen meter til England, enn å miste hele veinettet.
Gisela og jeg ble innvitert til te og kjeks av våre nye naboer, og etter en stund spurte Michael meg, -"And what was that all about?" Jeg fortalte da om "Stasi", om hans veinett, og den pågående krig mellom representanter fra det gamle og det nye Tyskland. -"Vel," sa Cecily,"En heller usympatisk mann... og dessuten hadde han en forferdelig ånde... nærmest som rotten fisk." -"Nei Cecily," svarte jeg, "Det er ikke hans ånde du merket, men eimen fra hans sko."
Senere på dagen kom "Stasi" forbi vogna vår, og da han så meg sitte der i ettermiddagens varme vintersol, sa han, -"Jeg skulle gjerne likt å se hvordan du hadde tatt det, dersom noen kom og ødela noe du hadde laget."
Vel mor, "Stasi" er jo inne på noe der selvsagt, og det er ikke til å ungå at jeg nærer en viss medlidenhet for fyren. Men bortsett fra det, så ser du av dette brevets innhold at, det er ikke bare sol og sommer å bo i et slikt mobilt hjem, men fordelen er at en raskt kan flytte, dersom naboen ikke er den en gjerne vil ha.
Saludos og slutt for denne gang.
Gut-guuuut! Das
ist zwei Arsch-
löcher weniger!
ist zwei Arsch-
löcher weniger!
Das englische Arschloch hat auf meinem Weg parkiert! Auf meinem Weg!
I drømmen
pisset jeg nok en gang...
og sank stadig dypere
pisset jeg nok en gang...
og sank stadig dypere
Jeg skulle gjerne sett hvordan du hadde tatt
det, dersom
noen kom
og ødela
noe du
hadde laget
det, dersom
noen kom
og ødela
noe du
hadde laget
Nei..neiii..Jeg er bare på vei til pissioaren
Men å jage kattene ned fra taket, det maktet han ikke
Og dessuten
har jeg
kronisk
astma,
bronkitt
og fiske-
alergi...
i tillegg til...
har jeg
kronisk
astma,
bronkitt
og fiske-
alergi...
i tillegg til...
Vinden
dreid
om syd,
og førte
rett
mot
Stasi.
dreid
om syd,
og førte
rett
mot
Stasi.
3.
-