Her har jæ skrivi no'n ord etter en tur på by'n me'n Oskar.
                                                                                                                                   Albir i Mars 2006

Forleden fredag kveld var Oscar og jeg en runde på by'n med gla'beinet.  Med den erfaring som alderen har bragt med seg (understøttet av delvis fortrengte erindringer om tidligere runder på by'n), var selvsagt konsumet vårt bare en dråpe av hva vi kastet innpå for tredve år siden. Men dette til tross ble vi tredve år yngere begge to utover kvelden, og dertil både smertefrie og  unge til sinns, da vi skilte lag på morrakvisten!

Vel hjemme, snek jeg meg inn under dyna, både brisen og blid, men kan ikke huske om jeg svarte på stemmen ved siden av meg i mørket som sa: -"Ja!.. og hvor har du vært?.. klokka er seks!" (Det er godt å ha ei dame som bekymrer seg. Snill jente!)

Det tok tre døgn før jeg var på beina igjen. De første to tålte jeg over hodet hverken  lyd eller lys. Mandag tilvendte jeg meg langsomt belastningen som dagslys har på en person i en slik lidende situasjon, og på tirsdag var jeg forsiktig tilbake på promenaden i Albir, utsyrt med tette sveisebriller og skyggelue . Men jeg jeg følte meg minst ti år eldre, enn jeg var før denne siste rotbløyta sammen med Oscar. Det gjorde vondt over alt. Til og med skjegget og det lille jeg har av hår gjorde vond helt ut i tuppene. Men det var godt å få luft.

Etter en korte spasertur gikk jeg hjem igjen  for å inspisere vraket på ny.  Typen som myste mot meg fra speilen hadde øyne som røde rotte rumper i et ansikt som fortsatt var meg helt ukjent, og jeg grep meg selv i å hilse på fyren.  Jeg innså selvsagt at rottetrynet var meg selv, men ante en viss bedring ved at tryne så litt værre ut  enn jeg følte meg. "Å fy fean!... ikke en gang til!... aldri mer!... nå er're slutt!" Jeg gikk inn på det andre badet, hvor det er litt varmere belysning, men det hjalp lite. Det grå skrukkete trynet i speilen, minnet meg om en fyr jeg traff i Malaysia for noen år siden. Jeg hjalp fyren på stavrende bein inn i en taxi utenfor hotellet. Han var tysker, og hevdet at han var 103 år gammel, og så også ut som det.  Men i ettertid tror jeg at det var blank løgn. Sannsynligvis var han bare en tysk turist på min alder, som hadde kastet innpå litt for mye en dag eller to tidligere, og som prøvde å bortforklare faktiske forhold.

Med vekselsvis varmt vann fra springen og kaldt vann fra ei bøtte med vann og isbiter,  jobbet jeg  ansiktet langsomt tilbake til en form som stemte nogenlunde over ens med hva jeg mente å kunne huske fra før utskeielsen. Og da fruen litt senere utbrøt (da jeg kom ut på kjøkkenet), -"Næmen jøss!... du er jo nesten tilbake i gamle folder!", følte jeg at jeg hadde det hele under en viss kontroll.

Jeg la så ut på min andre promenadevandring (fortsatt med sveisebriller), som med svettetokter førte meg helt til Altea, hvor jeg  så  Oscar komme mot meg ikledd frakk og cigar, og desto nærmere han kom, desto mer så han ut som en forvokst utgave av Colombo. Min venn Oscar har også, i likhet med den kjente kriminal inspektøren, en knekort frakk og ei notisbok; en 7de sans som er en grei bistand for herjet hjerne. (Jeg har nå også  kjøpt meg et slikt hjelpemiddel. En elektronisk utgave, som også holder orden på hvilken dag det er. Ja, til og med hvilken tabletter jeg skal hive innpå morgen og kveld! To ganger i døgnet  snakker dingsen til meg med  kvinnestemme, -"It's time to take your pills!" sier hun, og det gjentar den hvert ti minutt inntil jeg har trykket på "ok". Kjekt å ha i tillegg til fruen. :-)

Vel, som sagt, der traff jeg Oscar, og vi  slo oss ned på en bar som fortsatt tilbød litt av den sene  vårsola, og hvor vi lavmælt utvekslet våre nye skremmende erfaringer fra bakrusens voldsomme herjinger med aldrene menn. Oscar er av den bestemte oppfatning at det er vesentlig mer "dritt" i det vi tyller i oss idag enn hva tilfellet var tidligere. -"Det er all den fordømte sprøytinga Brandulph," sier han. -"Jorda er metta av jævla kjemiske substanser som korn og druer tar til seg Brandy!" At jeg tar til motmæle med at vi jo ikke er så unge og spreke som vi en gang var, fnyser han av. -"Det er kjemikalie svina som forårsker skalleknarpen!" sier han bestemt, og legger til at vi av den grunn også som miljøbevisste borgere må sørge for at vi behandles som problemavfall den dagen vi pakker inn for godt. Sånne fyrer som oss kan ikke bare begraves eller kremeres har han forklart. Vi er en del av ei økologisk tidsbombe, og må tas hånd om som radioaktivt avfall for å forhindre ytterligere skader på grunnvann og/eller atmosfære. 
Etter over to døgn med ufrivillig faste, var det godt å få i seg litt næring sammen med Oscars mentale opprustning om at skalleknarpen ikke har noe som helst hverken med framskridende alder. Ei eller med for stort inntak av alkoholholdige næringsmiddel. (Var det to halvliter med Guinness vi hadde til lunch... eller var det tre?). Uansett, da jeg var inne og slo lens for annen gang, kunne jeg observere i den lille speilen på dassen, at min alder var nesten tilbake til det som står innskrevet i mitt pass. Utrolig legende og  helsebringende stoffer er brygget inn i dette svarte vannet fra Dublin. (Vi betrakter selvsagt ikke ikke Guinness som en alkoholholdig drikk, slik mange i sin sidrumpede ignorans omtaler denne storslagne irske gave til menneskeheten. Nei, derimot ser vi Guinness som et usedvanlig velsmakende, og fremfor alt, sundt næringsmiddel.)
Men, hva vi har gitt betegnelsen "corpus dolores", er et vesentlig  mer alvorlig problem enn skalleknarpen, som jo gir seg etter et par-tre dager. Og, det det her er tale om er ikke bare en hevletes podagra som dukker opp i venstre stortå  fra tid til annen. (Den tar man som kjent rotta på med litt Colchimax, dersom man ikke venter for lenge med å administrere seg denne potente medisinen.) Nei, det er vesentlig verre! Det er en form for gryende podagra i hele kroppen... kort og godt,  Corpus Dolores. Det er all "dritten" vi får i oss gjennom det vi kjører i oss, som forårsaker corpus dolores, sier Oscar før han legger til, - "Kjemisvina dreper oss alle langsomt... piner oss ihjæl!... fordømte rotter!... SVIN!"
Sansynligvis har han rett, for jeg har fra tid til annen nevnt smerter i ledd og muskler til min lege (som er på min alder), men han vifter det bort med en irritert håndbevegelse, som skulle det være en fis blant trumpeter. -"Slutt med det  evindelige maset om noe som er helt normalt Brandulph... det er helt normalt å ha litt smerter i kroppen... det kommer med alder'n.. de fleste får'e... prøv å gå ner' i vekt... og for all del, reduser bakrusen...".  Og etter den tiraden, legger han alltid til følgende, -"Forøvrig!... vær gla for hver dag du våkner med litt smerter i kroppen... for den dagen du ikke kjenner dem lenger, er'u dau!"  Hvorpå typen ler en ufyselig latter som minner om froske kvekk, og som avsluttes med et par nasale snork. Jeg må finne meg en ny lege.
Han har imidlertid rett i det med at revmatisme og bakrus er en drita dårlig kombinasjon, og  det er særs ille når det er rått og kaldt. Således har ettervinteren her på kysten dette året vært til dels ille, selv helt uten den svakeste bakrus å velte skylda på.  På en måte har jeg utviklet meg til å bli en slags  omvandrende værstasjon, med en vesentlig større treffsikkerhet enn noen meteorolog. Jeg kjenner faktisk drittvær inntil et par døgn før det kommer.   Men ser jeg på det eneste alternativet som finnes til det å bli eldre,  så velger jeg som de aller fleste, alternativet å bli eldre, selv med prostatitten lurende rundt hjørnet. Faktum er, at når jeg tenker etter, så setter jeg stor pris på muligheten til kanskje å bli vesentlig eldre enn jeg er idag. Jeg slenger derfor med noen muntre definisjoner på dette med å "trekke på åra":
Du begynner å dra på åra når....

- Din partner sier, -"La oss gå opp og elske," og du svarer, -"velg en av delene
kjære... begge deler  klarer jeg ikke!"
- Dine venner gratulerer deg med nye sko av aligatorskinn, og du står der
barbeint.
- Når en venn ber deg å trekke opp strømpene, og du ikke har strømper på.
- Du observerer at alle rynkene i ansiktet forsvinner når du kaster BH'n
- Du gir blanke fanden i hvor din partner går, så lenge du slipper å bli med.
- Å ha "litt flaks" betyr at du nok en gang har vært istand til å huske hvor du
sist parkerte bilen.
- Å ha ei "fenomenal natt", betyr at du ikke måtte stå opp og slå lens.

... og helt til slutt...
- Du begynner å dra på åra, når du ikke finner noe humor i det ovenstående :-)
Bestefar og hans fem år gamle barnebarn Ole er på skogtur sammen, og stopper begge ved  en busk for å slå lens. Ole ser bort på sin bestefar og sier, -"Så skrukkete tiss du har bestefar."  -"Ja," svarer bestefar, "Han blir sånn  ja... etter at musa har gnagd på'n  i no'n år."