Drømmen på lahell

Drømmen på Lahell ( ved Drammen! :-)

Tekst og melodi: Brandulph Christophersèn

Hu' kom gående en morra ,da jeg var på vei til by'n,

og med sola gjennom kjolen var'a guders vakre syn.

Så jæ slakka av på farta ,og jæ rulla ruta ne',

men før jæ rakk å si no', spurt'a : "Får'jæ kjøre me?"

Vel, jæ klarte ikke si no', og hu' så på mæ og lo.

"Vir'ru hjælpe mæ med døra, eller sitta der og glo?"

Og da hørt jæ jæ stamma, hva jæ het og hvor jæ sku',

og det hu' da sa te' mæ, vi'ru sikkert ikke tru.

-"Ta fri fra jobb lev live', bare denna dagen her.

La oss kjøre ut tell Lahell, la oss svømme uten klær."

Så jæ vrengte jernet rundt, og kjørte dit hu sa;

tenkte mere flaks enn detta, er'e ingen som kan ha.

Der på berja ut'på Lahell, så jæ Venus i sin prakt.

Hu' dansa kun for meg der; vind og bøljer klappa takt.

(Og) da kvelden kom, så sa'a, "La oss sova her i natt."

Og makan tell den natta, er'e ingen som har hatt.

For på gresse' under trea, fikk jæ alt som vakkert er.

Mens vinden sang om elskov, opp i løvet på no'n trær.

Hu' og jæ ble ett i natta, der hu' lå tett inn'te' mæ,

mens vinden stille nynna at, - "Hu' elsker bare dæ."

Men om morran var'a borte, som en drøm jæ hadde hatt,

og jæ sto' der inni skauen, lissom ensom og forlatt.

Så det hender at jæ tenker, -"Kanskje var'a aldri der.

Kanskje lå jæ kun me' drømmen, under Lahells gamle trær."

Hu var drømmen som jæ hadde , som jæ trudde var kun det.

Hu som allti' seiler me' mæ, og som bare jæ kan se.

Men nå trur jæ at'a finnes, og at drømmen min er sann,

for om natta kan jæ se'a , under trea på ei strand.

Som på berja ut'på Lahell , kan jæ se'a der a står,

(og) jæ hører vinden synger, og jæ hører bøljer slår.

Men om morran når jæ våkner, så er'a aldri her,

og jæ ber at da'n gir svar på, hva som drøm og virk'lig er.

Og det hender at jæ tenker, -"La'a væra der i fre'.

Bare drømmer varer evig, så bevar'a der som det."

Men, jæ leiter fortsatt etter'a, og trur'a er et ste'.

Så før den da'n jæ finner'a, får hu'e aldri fre'.

Brandulph, 1992

Opphavet til denne visa ligger mange år til bake, fra mine ungdoms år i Drammen, da jeg kom i min fars '39 Dodge, i retning syd over bybrua mot Strømsø. Der i motsol kom ei usedvanlig vakker jente, med "sommersola gjennom en lett kjolen", på vei mot Bragernes. Helt utrolig vakker var hun, og jeg stoppet faktisk midt på bybrua, hvor jeg rullet ned vinduet... trafikken var ikke stor den gangen... og hvem på min unge alder hadde vel den gang en eplegrønn Dodge til rådighet?... Mange, mange år senere skrev jeg denne visa... og jeg minnes henne som skulle det vært i går.

________________