Cassiopeia

På ei skute i storm ut på have’, er fortiden  underlig fjern,
med himmel og hav uten farge, og vinden som hyler som gæ’rn
Jeg sitter ved rore’ og minnes ,ei natt ved et vann og et bål,
hvor flammene ba meg rømme, fra presset mot høyere mål

Jeg trur ikke lenger at lykken, er bilen og huset og båt,
eller alt det skrotet jeg samla, i en dans etter anderes låt
Nei, frihet og lykke er tanken; i den kan jeg gå hvor jeg vil.
Tanken kan ingen ta fra meg, så lenge mitt ego er til.

Jeg tenker  meg glede og lykke; kan gjøra det helt når jeg vil.
For, jeg bestemmer der takten, i en frihet til tankenes spill.
Ikke slik som alle jeg kjenner, som er fanger og trur’em er fri,
fanger av alt det døm trenger... mangler penger og har ikke ti’.

Men hver gang jeg ankrer i havna, da starter jo kjøret igjen,
med flasker, fest, og full rulle... og lykken hvor ble det av den?
Du ble kanskje borte ved bålet, men er fortsatt del ut av meg;
dog nå er nok  Cassiopeia... den nymfen som en gang var deg.


                                                                                  


                                                                                      
Brandulph, 1998
All rights reseved©Brandulph
All rights reseved©Brandulph