-"Jeg er glad jeg ikke ser så gammel ut!"... tenkte Lise. Her er hennes fornøyelige historie:
Mitt navn er Lise, og jeg satt på venterommet til min nye tannlege. Jeg leste på diplomene på veggen og la merke til navnet hans. Plutselig husket
jeg en høy, stilig mørkhåret gutt med det samme navnet som hadde gått i samme klasse som meg, for sånn ca 30 år siden. Kunne han være den samme karen som jeg hadde vært litt betatt av den gangen? Da jeg i midlertidig fikk se han, ristet jeg fort av meg den tanken. Denne halvskallede, gråhårede mannen med det rynkete ansiktet var alt for gammel til å ha vært min klassekamerat.
Etter at han hadde undersøkt mine tenner tok nysgjerrigheten over og jeg spurte om han hadde gått på Bekkevoll ungdomsskole.
- "Ja-da, det har jeg," svarte han.
- "Når gikk du ut da?" spurte jeg.
- "Jeg var i avgangsklassen av 1978."
- Da var du i klassen min!" utbrøt jeg da med et smil.
Han så nærmere på meg, og så sa denne stygge, gamle, halvskallede, gråhåra, feite og ekle mannen:
- Og hva underviste du i der?
Med takk til min venn,
Haakon P. i Benidorm.
Haakon P. i Benidorm.
... et lite postscriptum:
Jeg hadde forøvrig en lignende opplevelse for drøye tjue år siden, i min fødeby, Drammen, hvor jeg var på besøk. Jeg var på vei over bybrua sammen med min barndomsvenn, Håvard, og der mot oss kom en ”fenomenal drøm” fra min tid på byens realskole (drit lekker var hun, og meget omsvermet).
Hun kom trillende på en barnevogn, sammen med sin mor, som var akkurat så fet og vaggete som jeg husket henne fra en gang hun kjeppjaget meg fra deres hjem oppe på Åssiden. (Jeg hadde en sein beinkald vinterkveld forsøk på å få kontakt med husets skjønne datter ved å kaste små sten på hennes vindu... Unni... kommer'u ut?!)
-”Å i hælvete, Håvard” utbrøt jeg.”Se der framme; der kommer Unni sammen med den hælvetes mor si... med barnevogn!... hvem i hælvete har kjørt’a på tjukken?... hvem har klart å få brekt’a ner’i bingen?”
Min venn, Håvard, så først forundret på meg, før han sa, -”Brandulph, det er hu dig’re feite som er a Unni... og som er ute og vagger me’ datter og barnebarn!” Det var en total flash-back opplevelse, forårsaket av den utrolige likhet mellom den Unni jeg hadde svermet for, og hennes datter. Helt utrolig lik var hun, ikke bare på avstand, men også da de passerte oss. Helt for jævlig lik!
Jeg lot være å ta kontakt, men unnlot også å se mitt eget speilbilde i vinduene på bybrua. J
Imidlertid, da vi satt med hver vår rådyre pils ved ælvekanten på Bragernes straks deretter, sa jeg hode- rystende til min kompis, - ”Håvard, hvor er’e blitt’a alle de flotte jentene vi jakta på for bare kort tid tilbake?”
-”Kort tid?!” var hans lakoniske respons, ”Brandulph!... ær’u drita eller?... det ær jo for fa’n nesten førti år sia!” -”Ja, Håvard... det har du rett i... men under visse omstendigheter fortoner det seg som om det var i går.”
Tja... hmmm... hvem var det som en gang sa noe om tiden og livet, i retning av: ”Dagene bare kom og forsvant... og ikke visste jeg den gang... at det var selve livet.” Hmmmm... og, la meg kjapt legge til, uten videre mimring, min venn, Oscars, standard illustrasjon av tiden og livet: -"Livet, Brandulph, er som en dassrull... desto nærmere slutten du kommer... desto kjappere går'e ... og plutselig... fra det ene trøkke' til det neste... er'e bare et jævla tørk igjen... er'u me' ?... du setter'æ ne'... aner fred og ingen fare... og så er'e bare ett jævla tørk igjen!" Og, etter ei slik lekse blir selvsagt en dassrull aldri mer bare en dassrull. jJeg har utviklet en vegring mot nesten tomme dassruller. -"Livet, Brandulph, er som en dassrull... " :-)
.... og så, helt til slutt:
I min framskredene alder, er det vanskelig ikke å mimre litt, og jeg fant her fram ei vise jeg skrev for noen ganske få år siden (2004... hmmm) som berører dette tema. Du finner teksten HER.
Jeg hadde forøvrig en lignende opplevelse for drøye tjue år siden, i min fødeby, Drammen, hvor jeg var på besøk. Jeg var på vei over bybrua sammen med min barndomsvenn, Håvard, og der mot oss kom en ”fenomenal drøm” fra min tid på byens realskole (drit lekker var hun, og meget omsvermet).
Hun kom trillende på en barnevogn, sammen med sin mor, som var akkurat så fet og vaggete som jeg husket henne fra en gang hun kjeppjaget meg fra deres hjem oppe på Åssiden. (Jeg hadde en sein beinkald vinterkveld forsøk på å få kontakt med husets skjønne datter ved å kaste små sten på hennes vindu... Unni... kommer'u ut?!)
-”Å i hælvete, Håvard” utbrøt jeg.”Se der framme; der kommer Unni sammen med den hælvetes mor si... med barnevogn!... hvem i hælvete har kjørt’a på tjukken?... hvem har klart å få brekt’a ner’i bingen?”
Min venn, Håvard, så først forundret på meg, før han sa, -”Brandulph, det er hu dig’re feite som er a Unni... og som er ute og vagger me’ datter og barnebarn!” Det var en total flash-back opplevelse, forårsaket av den utrolige likhet mellom den Unni jeg hadde svermet for, og hennes datter. Helt utrolig lik var hun, ikke bare på avstand, men også da de passerte oss. Helt for jævlig lik!
Jeg lot være å ta kontakt, men unnlot også å se mitt eget speilbilde i vinduene på bybrua. J
Imidlertid, da vi satt med hver vår rådyre pils ved ælvekanten på Bragernes straks deretter, sa jeg hode- rystende til min kompis, - ”Håvard, hvor er’e blitt’a alle de flotte jentene vi jakta på for bare kort tid tilbake?”
-”Kort tid?!” var hans lakoniske respons, ”Brandulph!... ær’u drita eller?... det ær jo for fa’n nesten førti år sia!” -”Ja, Håvard... det har du rett i... men under visse omstendigheter fortoner det seg som om det var i går.”
Tja... hmmm... hvem var det som en gang sa noe om tiden og livet, i retning av: ”Dagene bare kom og forsvant... og ikke visste jeg den gang... at det var selve livet.” Hmmmm... og, la meg kjapt legge til, uten videre mimring, min venn, Oscars, standard illustrasjon av tiden og livet: -"Livet, Brandulph, er som en dassrull... desto nærmere slutten du kommer... desto kjappere går'e ... og plutselig... fra det ene trøkke' til det neste... er'e bare et jævla tørk igjen... er'u me' ?... du setter'æ ne'... aner fred og ingen fare... og så er'e bare ett jævla tørk igjen!" Og, etter ei slik lekse blir selvsagt en dassrull aldri mer bare en dassrull. jJeg har utviklet en vegring mot nesten tomme dassruller. -"Livet, Brandulph, er som en dassrull... " :-)
.... og så, helt til slutt:
I min framskredene alder, er det vanskelig ikke å mimre litt, og jeg fant her fram ei vise jeg skrev for noen ganske få år siden (2004... hmmm) som berører dette tema. Du finner teksten HER.
Mer?
More?
